"You know, like guns."

Min mysterinne er glad i det alfabetiske ord. Den metalliske pennen. Cleaveland. Kniv. Kniv på kjøtt. Kjøtt på kniven. Skjegg på kniven. Et skrikende kvinnesyn. En ensom monolitt kald under skyene og i elektrisk, dempet lys. Alt sammen under en hvit hund og en rød himmel i frakk. Matrixstil. Svømmende. Til øyen man ikke kan nå alene. Et bilde av noe som kom før. Et fortidspust gjennom en nypusset stank av forræderi. En drages husfrue. Londons Dublin.

Teens varme er din varme.

Kaffens varme er andres varme.

Bare vannets varme er min.

Min mysterinne bor utenfor Dødens By. En sjarmerende skapning, noe yngre enn meg selv, mellom tvillinghøydene: det vil si de to kontrastene. Hun er også den eneste andre som har samme fokus på et tema som står meg vesentlig nærme (vel, mer plantet dypt i røttene til mitt hjerte, hvis jeg skal være ærlig) og det å ha likesinnede rundt seg selv er en ypperlig måte å få bekreftet sine synspunkter på. Vi traff hverandre ut i fra en omgangskretsdefinisjon hun nekter å vedkjenne seg som medlem av (noe jeg har fått inntrykket at bare en annen person har gjort suksessfullt frem til nå) og har siden den gang oppgradert vår relasjon til å omfatte langt mer enn tilfeldighetene skulle tilsi. Ah, søte komplikasjoner som forvirrer og forverrer menneskelig kontaktinformasjon og mønstre. Over tid.

I våre hjerter og sinn, låst.

Voldsomme hjerter ender voldsomt.

Og vårt sinn er ikke vårt eget.

Min mysterinne har dratt meg med på en fremtidig sammenkomst hvor jeg mest sannsynlig skal være klovn i forkledning blant andre i rolleløse kostymer. Opplevelsen vil bli interessant, for å bruke et sjeldent skrevet ord.

En annen fascinerende sak er at undertegnede, sammen med personen hvis fysiske styrke er til en klassisk game-tank, prøvde i nesten en skoletime å få opp en låst dør. Faktisk. Dette er en dør som er sjelden åpen og som må ha en spesialnøkkel, men likevel. Til sist, takket være kraften til den som ikke er meg selv, fikk vi det til. Hvorfor nevner jeg dette? Enkelt. Situasjonen endte ikke med at vi fikk åpnet døren – den eskalerte til det punktet hvor vi måtte tilkalle assistanse fra en høyere oppe på næringskjeden. Vel, det var noe bak den låste døren som vi ikke fikk til å få gjort alene, derfor en kjapp telefon til kavaleriet som kom springene til unnsetning på apostlenes hester. Alltid morsomt med slike ting. I ettertid, selvfølgelig.

Sitatet? Å, det er Eliot Lefebvre. Tatt ut av sammenhengen, selvsagt. Ikke forventet at du skal lese det samme som meg.

Som lysglimt blant stjernene suser de

Små snuter blant stjernene

Som to små sjeler i en ekse

Laget av tann og tare og magesyre

Gjemt i mors glemte kjellertrapp

Der mørket mellom avstanden til lyset

Er elektrisk støv i verdensstøyen