lørdag 31. desember 2011
Avsluttning 2011
Så, i dag har jeg stått opp til anstendig tid, spist frokost med familien, vært på butikken og handlet, bakt kake, passet ovnen, skrevet blogg, vært på facebook, dusjet og stelt meg, skiftet til pent antrekk, pakket, spist igjen, tatt toget inn til byen, jobbet ekstra noen timer og så benyttet banen opp til siste fellesstasjon for samtlige baner i østlig retning, gått til Jeni og feiret nyttårsaften der sammen med Dolkedronningen og andre folk. Og vet du hva det verste er? Mesteparten av tiden har jeg bare hatt lyst til å skru på maskinen og spille Skyrim.
søndag 25. desember 2011
"Men alle andre sier jo at det er så bra!"
Det å sitte og se på at speilbildet i vinduet beveger seg i forhold til stormkastene utenfor er en delvis ubehagelig følelse, særlig når du egentlig skulle vært i seng og sovet. Beklageligvis gjør vinden det litt vanskeligere og siden jeg allerede har en tendens til å våkne rundt klokken ti på kvelden hvis jeg legger meg før den tid, er jeg oppe og fordriver gjøremål: Det vil si se på demo-klipp av Skyrim og liker det jeg ser. Planen var å gjøre ferdig Fallout 3 før jeg startet på noe nytt.
Vel, så mye for den planen.
Laiv skal det også bli i dette universet. Best å forbrede seg, er det ikke?
Bortsett fra å finne nye fascinasjoner innen spill har jeg også en ny bokidè jeg holder på med.
Vel, så mye for den planen.
Laiv skal det også bli i dette universet. Best å forbrede seg, er det ikke?
Bortsett fra å finne nye fascinasjoner innen spill har jeg også en ny bokidè jeg holder på med.
lørdag 24. desember 2011
...og så ble det jul igjen.
Etter å ha synkronisert synging av julesang med herr Gresskar og hatt et nytt nivå av bespisning på jobben må jeg innrømme at det å arbeide julaften ikke er så ille som det høres ut som.
The Warlockian Party er nå på Facebook.
Hadde vært hyggelig om du ville være med.
Det er behagelig å være hjemme igjen, jeg skal gladelig innrømme det. Såpass hyggelig at jeg ikke får til å blogge heller. Uansett, jeg ville bare etterlate en liten beskjed om at jeg har det bra og ønsker alle andre det samme.
God jul. (Jeg lover å ikke kaste papirlapper på de som sier det samme tilbake også.)
The Warlockian Party er nå på Facebook.
Hadde vært hyggelig om du ville være med.
Det er behagelig å være hjemme igjen, jeg skal gladelig innrømme det. Såpass hyggelig at jeg ikke får til å blogge heller. Uansett, jeg ville bare etterlate en liten beskjed om at jeg har det bra og ønsker alle andre det samme.
God jul. (Jeg lover å ikke kaste papirlapper på de som sier det samme tilbake også.)
lørdag 17. desember 2011
Reiseblogg, del 3
Dag 5
(fortsettelse)
Vaert i Gaupedalen mesteparten av dagen, til tross for stoey fra naboens arbeidsplass. Har ogsaa besoekt Midcyru og verre steder. Dorian Frostsoenn ble foedt.
"Hundeoeyene" ble disse oeyene en gang kalt. Naa har jeg sett min foerste "el gato negro" her ogsaa.
Dag 6
Into the sea
Opplever du ogsaa av og til barnslig glede? Ikke gleden av aa gjoere noe barnslig, men gleden et barn foeler naar det er glad? Aa svoemme i havet har den effekten paa meg. Det er skremmende og fantastisk og ubeskrivelig og goey og stoeyende og stort og herlig og det gir meg lyst til aa skrike og plaske og hoppe og bakse og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut aa vaere i det og jeg vil ikke at det skal stoppe for alt i verden og det gjoer meg lykkelig.
En skjoennhet lignende en jeg kjente for lenge siden hviler ved siden av meg. Hun er alene, men langt fra forlatt. I det store intet finnes liv saa vel som doed. Av de sjeleloese og sjelesvergede er jeg ei intet. Vulkanen er ikke doed, den bare sover. Sover lik en loeve av sand. Gull og Gud er ikke nok for aa holde min interesse. Gi meg heller soelv og groenne skoger. Stikk fingrene i varm sand og si det er sant. Fortell meg at det er sant.
En doerlig Western er paa TV. Tror det er Clint, men ser ikke tydelig nok til aa vaere sikker. Gjoer ikke saa mye, jeg bare ser paa skjermen for aa holde av leggetid. Faar ikke sove.
Undforgiven. Unforgettable.
Jeg tar det tilbake. Filmen blir bedre etterhvert som jeg blir mer paavirket av alkohol.
Dag 7
Jakten paa nytt lesestoff
...bringer meg selvfoelgelig ikke en gang ut av hotellet. Godt jeg skal forlate det snart og godt er det at jeg har andre planer for dagen i dag...
Det aa see venner som du med sikkerhet vet ikke kan vaere der du ser dem for deg til aa tenke paa dem og savne dem. Det minner meg ogsaa paa at jeg snart skal hjem. Jeg kan knapt vente.
Dag 8
Hjemreise
Det er snart jul, selv om det ikke foeles som det.
Mitt neste innlegg blir forhaapentligvis skrevet paa et norskt tastatur. Ikke det at mangel paa vaare norske bokstaver har vaert uoverkommelig, men jeg har merket at de ikke har vaert tilgjengelig for meg. Mer lettere irritasjon enn noe annet, egentlig. Naa vil dette endre seg, selv om jeg fortsatt er glad jeg ikke brakte med meg min egen maskin ned hit.
Vel, til neste gang, trofaste leser.
Reiseblogger ut.
(fortsettelse)
Vaert i Gaupedalen mesteparten av dagen, til tross for stoey fra naboens arbeidsplass. Har ogsaa besoekt Midcyru og verre steder. Dorian Frostsoenn ble foedt.
"Hundeoeyene" ble disse oeyene en gang kalt. Naa har jeg sett min foerste "el gato negro" her ogsaa.
Dag 6
Into the sea
Opplever du ogsaa av og til barnslig glede? Ikke gleden av aa gjoere noe barnslig, men gleden et barn foeler naar det er glad? Aa svoemme i havet har den effekten paa meg. Det er skremmende og fantastisk og ubeskrivelig og goey og stoeyende og stort og herlig og det gir meg lyst til aa skrike og plaske og hoppe og bakse og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut aa vaere i det og jeg vil ikke at det skal stoppe for alt i verden og det gjoer meg lykkelig.
En skjoennhet lignende en jeg kjente for lenge siden hviler ved siden av meg. Hun er alene, men langt fra forlatt. I det store intet finnes liv saa vel som doed. Av de sjeleloese og sjelesvergede er jeg ei intet. Vulkanen er ikke doed, den bare sover. Sover lik en loeve av sand. Gull og Gud er ikke nok for aa holde min interesse. Gi meg heller soelv og groenne skoger. Stikk fingrene i varm sand og si det er sant. Fortell meg at det er sant.
En doerlig Western er paa TV. Tror det er Clint, men ser ikke tydelig nok til aa vaere sikker. Gjoer ikke saa mye, jeg bare ser paa skjermen for aa holde av leggetid. Faar ikke sove.
Undforgiven. Unforgettable.
Jeg tar det tilbake. Filmen blir bedre etterhvert som jeg blir mer paavirket av alkohol.
Dag 7
Jakten paa nytt lesestoff
...bringer meg selvfoelgelig ikke en gang ut av hotellet. Godt jeg skal forlate det snart og godt er det at jeg har andre planer for dagen i dag...
Det aa see venner som du med sikkerhet vet ikke kan vaere der du ser dem for deg til aa tenke paa dem og savne dem. Det minner meg ogsaa paa at jeg snart skal hjem. Jeg kan knapt vente.
Dag 8
Hjemreise
Det er snart jul, selv om det ikke foeles som det.
Mitt neste innlegg blir forhaapentligvis skrevet paa et norskt tastatur. Ikke det at mangel paa vaare norske bokstaver har vaert uoverkommelig, men jeg har merket at de ikke har vaert tilgjengelig for meg. Mer lettere irritasjon enn noe annet, egentlig. Naa vil dette endre seg, selv om jeg fortsatt er glad jeg ikke brakte med meg min egen maskin ned hit.
Vel, til neste gang, trofaste leser.
Reiseblogger ut.
torsdag 15. desember 2011
Reiseblogg, del 2
Dag 3
"Do you think comming here was a bad idea? I`m beginning to think so to."
Hele stedet ser ut (og foeles som) Los Angeles. Ikke det at jeg selv har vaert der, men det minner. Litt som Miami og San Fransico ogsaa. Naa kan jeg ikke huske hva tivolibyen midt ute i oerkenen heter, men stedet har kvaliteter derfifra ogsaa. Og alt jeg kan tenke paa er Casablanca.
Det poetiske blodet synger.
Dag 4
By the power of the books.
Boekenes makt er en forundelig sak, selv om du ikke leser dem.
I dag har jeg vandret, helt til byen jeg ble beskrevet paa flyet. Lukten av fisk i vinden gjoer det verd turen. Endelig kan jeg smile avslappet igjen. Det er streskuter ute i bukta. Seilskuter, som fra en annen verden. Jeg glemmer hvor jeg er og droemmer meg vekk. Goodbye, mister Todd. Bortenfor bukta ser jeg taket til huset Saito bygde foer Cob ble skylt opp paa stranden hans. Et fly med flere haapefulle lander. La oss haape de vil gjoere det bedre enn de som landet foer dem. Jeg har biet her for lenge. Avsted, avsted, mine venner. Maatte veien baere meg vel.
jeg foeler meg fredfyllt. Kirker og boelger har den effekten paa meg. Deilig. Behagelig. Fredlig. Jeg venter en stund paa vulkanisk sten foer jeg reiser meg for aa finne en spesiell en. Men ikke i dag.
Moerket tar meg. Men det er et moerke jeg kjenner og stoler paa, saa jeg lar det ta meg. naar jeg vaakner er det til et nytt moerke. Heller ikke det nye moerke er meg ukjent, saa jeg vet hvordan aa te meg.
Dag 5.
Soevnloes.
Jeg faar ikke sove, derfor blogger jeg.
"Do you think comming here was a bad idea? I`m beginning to think so to."
Hele stedet ser ut (og foeles som) Los Angeles. Ikke det at jeg selv har vaert der, men det minner. Litt som Miami og San Fransico ogsaa. Naa kan jeg ikke huske hva tivolibyen midt ute i oerkenen heter, men stedet har kvaliteter derfifra ogsaa. Og alt jeg kan tenke paa er Casablanca.
Det poetiske blodet synger.
Dag 4
By the power of the books.
Boekenes makt er en forundelig sak, selv om du ikke leser dem.
I dag har jeg vandret, helt til byen jeg ble beskrevet paa flyet. Lukten av fisk i vinden gjoer det verd turen. Endelig kan jeg smile avslappet igjen. Det er streskuter ute i bukta. Seilskuter, som fra en annen verden. Jeg glemmer hvor jeg er og droemmer meg vekk. Goodbye, mister Todd. Bortenfor bukta ser jeg taket til huset Saito bygde foer Cob ble skylt opp paa stranden hans. Et fly med flere haapefulle lander. La oss haape de vil gjoere det bedre enn de som landet foer dem. Jeg har biet her for lenge. Avsted, avsted, mine venner. Maatte veien baere meg vel.
jeg foeler meg fredfyllt. Kirker og boelger har den effekten paa meg. Deilig. Behagelig. Fredlig. Jeg venter en stund paa vulkanisk sten foer jeg reiser meg for aa finne en spesiell en. Men ikke i dag.
Moerket tar meg. Men det er et moerke jeg kjenner og stoler paa, saa jeg lar det ta meg. naar jeg vaakner er det til et nytt moerke. Heller ikke det nye moerke er meg ukjent, saa jeg vet hvordan aa te meg.
Dag 5.
Soevnloes.
Jeg faar ikke sove, derfor blogger jeg.
mandag 12. desember 2011
Reiseblogg, del 1.
Dag 1.
Gate 42. Sete 28. Turen virker lovende saa langt. Dessverre blir jeg sittende foran en person av sorten som, hvis vedkommende hadde vaert representant for menneskeheten, faatt oss utryddet for lenge siden. Den norske verdensmesteren, stordrikkeren, altviteren og gudenes gave, da spesielt til de av hunkjoenn. Mitt sovende Terminator-uttrykk dukker opp. En maske av kjoerlig likgyldighet. Dette er ikke dagen aa vaere flyvertinne. Neste destiansjon maa vaere mindre attraktiv for allmenhetens berme.
Min sidemann, av noe jeg anslaar som et eksempel paa vennskapelig sympati, forsoeker aa faa meg aktivisert i small-talk. Etter noen faa fraser om reisemaal, planer og losji stopper samtalen opp. Min skyld. Selv om mannen er opprinnelig hyggelig og proever gjentatte ganger aa fortsette vaar kommunikasjon, forholder jeg meg kort og lite meddelsom. Los Cristianos blir nevnt som et mulig turistmaal. Jeg er trett. La meg hvile, om ikke annet for en liten stund.
Etter en lettere lur lenger fremme i flyet foeler jeg meg forfrisket nok til aa returnere til mitt opprinnelige seteselv om et fravaer var av behagelig art. Om stearinlys er den raskeste maaten aa reise paa, er soevn den desidert deiligste.
Mitt foerste inntrykk av rommet er positivt. jeg har kjoeleskap med drikkbart og kaldt vann, ovn, mikroboelgeoven, kaffetrakter, tekoker, bestikk, stue, veranda, soverom i andre etasje (to senger satt sammen til en dobbeltseng), stort klesskap, walk-in closet, eget bad (dusj holder, sjoen, er like ved) beliggenhet, luftig plass, god romloesning og toppetasjen (rom 55D, for aa vaere eksakt). Personalet fremsaar som behagelig og hjelpsomme etter beste evne.
Dag 2.
"Som vampyren sa: det blir kaldt saa fort."
Den andre dagen har vaert hendelsesloes da jeg bare forlot hotellet for middag. Selvsagt kunne jeg ikke finne stedet de reklamerte for i hotellinformasjonen, saa det var heller ikke av eget valg jeg gikk ut. Tilfeldigheter foerte meg til en ung servitoer av den asiatiske, androgyne sorten. Da vedkommende loep etter en gjest som hadde glemt vesken sin hadde jeg egentlig ikke lenger noe valg. Dessuten er jeg svak for pent antrukkede personer, da spesielt med vest. Maten er, boede dessverre og logisk nok, tilpasset nordiske ganer. Den serveres raskt, feilfritt og med et smil. Det minner meg ogsaa paa at det er en halv evighet siden jeg jeg sist saa, langt verre snakket med, Soelvtunge.
Bare synd kelneren ser ut til aa vaere gift. Vel, bra for kleneren; jeg haaper det er lykkelig og jeg er ikke saa smakeloes at jeg legger an paa servicepersonalet mens de er paa jobb. Bakgrunnsmusikken minner meg om en bar i Serenity, omtrent rundt der River ankommer. Ettersmaken av maaltidet er bitrere enn jeg liker (selv om jeg bestilte kylling med annanas) da jeg ikke har noen aa dele dette med. Ansiktene og navnene til Dolkedronningen, Jeni, Soelvtunge og den navnloese dukker opp i tankene mine. Bare kvinner. Der er foerste dag i en uke og jeg er ensom allerede.
Selv maanen er annerledes her nede. De nordiske spraakene er overalt. Roeykeloven er for liberal etter min smak. Uttrykket smertefullt. Vinde kjoerlig.
Mr. Long Island Ice Tea, hva? Sorry, Killmaster, ikke min stil. Omtrent som Stevie Wonder med panfloeyte. I det minste er de rundt meg glade og jeg sparer lesestoff p`denne maaten. Men er melankolien verd det? Jeg tror ikke det.
Og naa klager en av hotellets gjester paa noe som har blitt stjaalet paa rommet mens hun har vaert ute av det. En Ipad. Resepsjonisten er proffesjonell. Heldigvis. Og slutter til samme tid som oss.
Prates.
Gate 42. Sete 28. Turen virker lovende saa langt. Dessverre blir jeg sittende foran en person av sorten som, hvis vedkommende hadde vaert representant for menneskeheten, faatt oss utryddet for lenge siden. Den norske verdensmesteren, stordrikkeren, altviteren og gudenes gave, da spesielt til de av hunkjoenn. Mitt sovende Terminator-uttrykk dukker opp. En maske av kjoerlig likgyldighet. Dette er ikke dagen aa vaere flyvertinne. Neste destiansjon maa vaere mindre attraktiv for allmenhetens berme.
Min sidemann, av noe jeg anslaar som et eksempel paa vennskapelig sympati, forsoeker aa faa meg aktivisert i small-talk. Etter noen faa fraser om reisemaal, planer og losji stopper samtalen opp. Min skyld. Selv om mannen er opprinnelig hyggelig og proever gjentatte ganger aa fortsette vaar kommunikasjon, forholder jeg meg kort og lite meddelsom. Los Cristianos blir nevnt som et mulig turistmaal. Jeg er trett. La meg hvile, om ikke annet for en liten stund.
Etter en lettere lur lenger fremme i flyet foeler jeg meg forfrisket nok til aa returnere til mitt opprinnelige seteselv om et fravaer var av behagelig art. Om stearinlys er den raskeste maaten aa reise paa, er soevn den desidert deiligste.
Mitt foerste inntrykk av rommet er positivt. jeg har kjoeleskap med drikkbart og kaldt vann, ovn, mikroboelgeoven, kaffetrakter, tekoker, bestikk, stue, veranda, soverom i andre etasje (to senger satt sammen til en dobbeltseng), stort klesskap, walk-in closet, eget bad (dusj holder, sjoen, er like ved) beliggenhet, luftig plass, god romloesning og toppetasjen (rom 55D, for aa vaere eksakt). Personalet fremsaar som behagelig og hjelpsomme etter beste evne.
Dag 2.
"Som vampyren sa: det blir kaldt saa fort."
Den andre dagen har vaert hendelsesloes da jeg bare forlot hotellet for middag. Selvsagt kunne jeg ikke finne stedet de reklamerte for i hotellinformasjonen, saa det var heller ikke av eget valg jeg gikk ut. Tilfeldigheter foerte meg til en ung servitoer av den asiatiske, androgyne sorten. Da vedkommende loep etter en gjest som hadde glemt vesken sin hadde jeg egentlig ikke lenger noe valg. Dessuten er jeg svak for pent antrukkede personer, da spesielt med vest. Maten er, boede dessverre og logisk nok, tilpasset nordiske ganer. Den serveres raskt, feilfritt og med et smil. Det minner meg ogsaa paa at det er en halv evighet siden jeg jeg sist saa, langt verre snakket med, Soelvtunge.
Bare synd kelneren ser ut til aa vaere gift. Vel, bra for kleneren; jeg haaper det er lykkelig og jeg er ikke saa smakeloes at jeg legger an paa servicepersonalet mens de er paa jobb. Bakgrunnsmusikken minner meg om en bar i Serenity, omtrent rundt der River ankommer. Ettersmaken av maaltidet er bitrere enn jeg liker (selv om jeg bestilte kylling med annanas) da jeg ikke har noen aa dele dette med. Ansiktene og navnene til Dolkedronningen, Jeni, Soelvtunge og den navnloese dukker opp i tankene mine. Bare kvinner. Der er foerste dag i en uke og jeg er ensom allerede.
Selv maanen er annerledes her nede. De nordiske spraakene er overalt. Roeykeloven er for liberal etter min smak. Uttrykket smertefullt. Vinde kjoerlig.
Mr. Long Island Ice Tea, hva? Sorry, Killmaster, ikke min stil. Omtrent som Stevie Wonder med panfloeyte. I det minste er de rundt meg glade og jeg sparer lesestoff p`denne maaten. Men er melankolien verd det? Jeg tror ikke det.
Og naa klager en av hotellets gjester paa noe som har blitt stjaalet paa rommet mens hun har vaert ute av det. En Ipad. Resepsjonisten er proffesjonell. Heldigvis. Og slutter til samme tid som oss.
Prates.
søndag 11. desember 2011
Strømbrudd, fullmåne og oppdatering av status på Facebook
Det første er en tekst jeg skrev som jeg tenkte et publikum kanskje ville sette pris på. Om det hadde vært meg, ville jeg likt å lese den for første gang. Passende å slippe den en natt med fullmåne også. Resten av bloggingen fortsetter etter denne teksten.
"Jeg skriver dette i skjæret av to stearinlys. Strømmen har gått. Det er midt på natten, midt i mørketiden, tidlig vinter. Det er under to uker til jul. Snøen, som kom i går, kaster et gråhvitt skyggelys utenfor og gjennom vinduene. Vinden gjennom pipa og knirkingen i veggene er de eneste lydene utenom pennens skraping på papiret. Klokken var 00:42 sist jeg så på den. Jeg er alene, våken, og lurer på når strømmen vil komme tilbake.
Når jeg ser ut, ser jeg langt. Detaljer som vanligvis ikke er synlige, fester seg på netthinnen. Nå som jeg sitter i skredderstilling mellom to tente flammer, opplever jeg omverdenen som mer truende. Gleden over stemningen som kommer av fravær av elektroniske hjelpemidler har forduftet. Tilbake er den stigende uroen og fareindikatoren. Jeg har blitt lysblind. Jeg tør ikke reise meg eller bevege meg fra denne plassen, langt nærmere legge meg. Ingen av naboene har en alternativ lyskilde. Altså vil de forsøke å ta min. Scenarioer av uhyggelig art springer frem på innsiden av øyelokkene. Den begynnende verdens ende virker mer troverdig enn ellers og mitt eneste våpen er pennen jeg skriver med. Enten så mørkner det, eller så blir jeg mer og mer lysblind. Jeg vet ikke hva som er verst. Følelsen i magen vrir hender nå. Treet, som var opplyst tidligere, kan nå så vidt skimtes gjennom vinduet. Strømmen kommer tilbake i et glimt, blender meg og forsvinner igjen. Kort etterpå høres en lyd som minner om et dumpt fall. Den selvsamme lyden kom etter de andre gangene også. Et blått lys blir hengende igjen litt lengre enn de andre. Lyset forsøker å komme på igjen. Jeg liker det ikke. Jeg er bekymret for hva jeg kan komme til å se når det vender tilbake. Den smellende lyden blir høyere og skarpere. Jeg er redd. Redd for at lyset skal komme på, redd for at verden ikke går under like vel, redd for hva som kan skje, redd for å sitte badet i lys, ubeskyttet og uforsvarlig. Jeg trekker ut kontakten til lampen i rommet før jeg vender tilbake til plassen min på gulvet. Toget tuter. Et livstegn jeg kan relatere til, både kjært og familinært i sin normalitet. Det hjelper på å roe meg ned.
Lyset har var borte lenge nå. Jeg begynner å lure på hvordan maten vil holde seg. Jeg begynner å lure på hvor lenge jeg har igjen å leve. Jeg begynner å lure på hvordan jeg vil dø.
Klokken er 01:23 og jeg har fortsatt ikke lagt meg, selv om jeg har begynt å gjespe, hovedsakelig av trøtthet, tretthet og mangel på søvn. Jeg er våken og på vakt. For nå.
Det tryggeste stedet man kan være under tordenvær er i en bil. Lyner det, er dette prosedyren å følge hvis man er redd. Hva som er standar prossedyre for å fjerne redsel under ett strømbrudd vet jeg ikke. Eller kanskje jeg gjør det, men har glemt det. Det lyder mer troverdig enn å si at jeg er lammet av frykt, tross alt sitter jeg og skriver, og folk som kjenner meg er vant til gullfiskevne. Jeg klemmer meg selv og stryker skjeggstubbene over knærne. Raspelyden er en vant lyd. Akkurat nå er jeg glad jeg ikke er nybarbert. Jeg vugger litt frem og tilbake mens jeg klemmer meg selv. Komfort er viktig. Klokken er nå 01:34 og lyset har fortsatt ikke kommet tilbake.
Det begynner å halge og drumle i vindkastene. Det knitrer i veggene og på rutene.
Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg. Noe kommer.
Det er her."
Må også oppdatere status på Facebook. Men ikke før jeg returner hit igjen.
"Jeg skriver dette i skjæret av to stearinlys. Strømmen har gått. Det er midt på natten, midt i mørketiden, tidlig vinter. Det er under to uker til jul. Snøen, som kom i går, kaster et gråhvitt skyggelys utenfor og gjennom vinduene. Vinden gjennom pipa og knirkingen i veggene er de eneste lydene utenom pennens skraping på papiret. Klokken var 00:42 sist jeg så på den. Jeg er alene, våken, og lurer på når strømmen vil komme tilbake.
Når jeg ser ut, ser jeg langt. Detaljer som vanligvis ikke er synlige, fester seg på netthinnen. Nå som jeg sitter i skredderstilling mellom to tente flammer, opplever jeg omverdenen som mer truende. Gleden over stemningen som kommer av fravær av elektroniske hjelpemidler har forduftet. Tilbake er den stigende uroen og fareindikatoren. Jeg har blitt lysblind. Jeg tør ikke reise meg eller bevege meg fra denne plassen, langt nærmere legge meg. Ingen av naboene har en alternativ lyskilde. Altså vil de forsøke å ta min. Scenarioer av uhyggelig art springer frem på innsiden av øyelokkene. Den begynnende verdens ende virker mer troverdig enn ellers og mitt eneste våpen er pennen jeg skriver med. Enten så mørkner det, eller så blir jeg mer og mer lysblind. Jeg vet ikke hva som er verst. Følelsen i magen vrir hender nå. Treet, som var opplyst tidligere, kan nå så vidt skimtes gjennom vinduet. Strømmen kommer tilbake i et glimt, blender meg og forsvinner igjen. Kort etterpå høres en lyd som minner om et dumpt fall. Den selvsamme lyden kom etter de andre gangene også. Et blått lys blir hengende igjen litt lengre enn de andre. Lyset forsøker å komme på igjen. Jeg liker det ikke. Jeg er bekymret for hva jeg kan komme til å se når det vender tilbake. Den smellende lyden blir høyere og skarpere. Jeg er redd. Redd for at lyset skal komme på, redd for at verden ikke går under like vel, redd for hva som kan skje, redd for å sitte badet i lys, ubeskyttet og uforsvarlig. Jeg trekker ut kontakten til lampen i rommet før jeg vender tilbake til plassen min på gulvet. Toget tuter. Et livstegn jeg kan relatere til, både kjært og familinært i sin normalitet. Det hjelper på å roe meg ned.
Lyset har var borte lenge nå. Jeg begynner å lure på hvordan maten vil holde seg. Jeg begynner å lure på hvor lenge jeg har igjen å leve. Jeg begynner å lure på hvordan jeg vil dø.
Klokken er 01:23 og jeg har fortsatt ikke lagt meg, selv om jeg har begynt å gjespe, hovedsakelig av trøtthet, tretthet og mangel på søvn. Jeg er våken og på vakt. For nå.
Det tryggeste stedet man kan være under tordenvær er i en bil. Lyner det, er dette prosedyren å følge hvis man er redd. Hva som er standar prossedyre for å fjerne redsel under ett strømbrudd vet jeg ikke. Eller kanskje jeg gjør det, men har glemt det. Det lyder mer troverdig enn å si at jeg er lammet av frykt, tross alt sitter jeg og skriver, og folk som kjenner meg er vant til gullfiskevne. Jeg klemmer meg selv og stryker skjeggstubbene over knærne. Raspelyden er en vant lyd. Akkurat nå er jeg glad jeg ikke er nybarbert. Jeg vugger litt frem og tilbake mens jeg klemmer meg selv. Komfort er viktig. Klokken er nå 01:34 og lyset har fortsatt ikke kommet tilbake.
Det begynner å halge og drumle i vindkastene. Det knitrer i veggene og på rutene.
Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg. Noe kommer.
Det er her."
Må også oppdatere status på Facebook. Men ikke før jeg returner hit igjen.
onsdag 7. desember 2011
The Winter of the North
Så, jeg hadde det perfekte blogginnlegget forbredt i dag. Skrev det på toget, til og med. Passet enda bedre da jeg fikk vite at Hero's mor hadde drømt noe lignende, bare enda verre.*
Hero, spør du kanskje. Å. Det er en på jobben, det. En av de herligste personer jeg har møtt. Bare trist at hun skal slutte.
Det opprinnelige innlegget så sånn ut:
Jeg drømte om zombier i natt.
Fancy that.
Av rang var vi høy og lav
Selv om zombiene var mange.
Til vest var jeg selv plassert
Med status høy og verdig
Skjønt, da angrepet kom
Befant jeg meg raskt blant andre.
Vest holdt sine holdninger
Øst og jeg fant overlevelse viktigst.
Etter å ha ryddet opp i diskusjonen
Skulle vi flykte gjennom en havn.
Der hvor udøde var
Ledet jeg min flokk trygt.
Av tall mistet vi få
Men opptøyene før felles mål
Satte stopp for mang en ungdom.
Knuste neser
Knuste skaller
Og verre
Brukne ben og apatiens spinn
Dette var feller vi måtte passere
Uten å snuble i tråder av stål.
Et tåkehorn hjallet
og zombiene kom.
Selv holdt jeg dem på avstand
For min gruppes trygghets skyld.
Ingen skramme
Ingen sår
Bare glefs og skumle øyne
Drevet av sult for mørt kjøtt
Som fortsatt levde (enn så lenge).
Jeg er nok ei forbredt
Når zombiene kommer
Men det er kanskje andre.
*I tilfelle du ikke forsto, så var tema altså zombier.
Hero, spør du kanskje. Å. Det er en på jobben, det. En av de herligste personer jeg har møtt. Bare trist at hun skal slutte.
Det opprinnelige innlegget så sånn ut:
Jeg drømte om zombier i natt.
Fancy that.
Av rang var vi høy og lav
Selv om zombiene var mange.
Til vest var jeg selv plassert
Med status høy og verdig
Skjønt, da angrepet kom
Befant jeg meg raskt blant andre.
Vest holdt sine holdninger
Øst og jeg fant overlevelse viktigst.
Etter å ha ryddet opp i diskusjonen
Skulle vi flykte gjennom en havn.
Der hvor udøde var
Ledet jeg min flokk trygt.
Av tall mistet vi få
Men opptøyene før felles mål
Satte stopp for mang en ungdom.
Knuste neser
Knuste skaller
Og verre
Brukne ben og apatiens spinn
Dette var feller vi måtte passere
Uten å snuble i tråder av stål.
Et tåkehorn hjallet
og zombiene kom.
Selv holdt jeg dem på avstand
For min gruppes trygghets skyld.
Ingen skramme
Ingen sår
Bare glefs og skumle øyne
Drevet av sult for mørt kjøtt
Som fortsatt levde (enn så lenge).
Jeg er nok ei forbredt
Når zombiene kommer
Men det er kanskje andre.
*I tilfelle du ikke forsto, så var tema altså zombier.
søndag 27. november 2011
Som Leonard sa: "I'll friend you on facebook."
Soundtrack.
Dette er første gang jeg kan huske å ha sagt dette til flere personer i løpet av en kveld. Artig hvordan verden endrer seg, ikke sant? Eller for å være mer presis, artigh hvordan min oppfattning av verden endrer seg.
Så. Laiven. Didrik + Tina 4 ever. Andre oppsettning. Jeg var Bjørnstjerne Munch-Moen, tyve år. Styreformann, daglig leder, talentspeider og produsent i firmaet SuperStar Records. Forlover til brudgommen. Jomfru av legning, nerd av interesse, oppvokst på Oslos beste vestkant. Eldste sønn med en søster på sytten. Iceman blant gutta. Kostyme inspirert av Gordon Gekko og Wall Street. Personen som ikke smilte, sa lite og spiste mindre. En skikkelig arrogant drittsekk med tydelig artikulasjon og stormannskomplekser. Alt i alt kjempegøy.
Så, hva hendte, spør du kanskje. La meg få trekke frem noen høydepunkter. Disse er ikke rangert kronologisk eller på noen annen måte. Å ende talen til brudeparet med "live long and prosper" samt benytte seg av Spocks salutt. Å gjøre bruden oppmerksom på hennes ansvar som kommende mor og føle at jeg nådde frem til tross for kulturforskjellene. En irriterende lillesøster som søkte meg med det samme nyheten om vår fars usømmeligheter ble lest høyt hvorpå hun er hakket fra å gråte på skulderen min i full offentlighet. Argumentasjonen om fruktcocktail. Å hindre den uvelkomne gjesten adgang og få en knust nese til takk. Å ha selvsamme nese rettet på av brudens far for til det jeg med hånden på hjerte kan si var mitt høyeste lydnivå i rolle denne laiven. Å finne ut av at denne skaden sørget for sympatisex i ettertid. Å måtte forklare min søster om en forlovers mange plikter, deriblant den som består i å ha sex med den andre forloveren hvis ingen andre ville ha henne først. Bruke argumentet "tradisjoner må opprettholdes av noen da det er såpass stor brudd med dem i kveld at noen må holde fast ved det tradisjonelle for å veie opp og at denne rollen tilfaller meg da ingen andre viser seg evnet til oppgaven" seriøst. Beskrive en annen spillers tale som uintelligent og dysfunskjonelt (Jeg tror i alle fall det var uintelligent. Dysfunksjonell er jeg sikker på.) hvorpå hennes respons er å gjeipe til meg. Rive i stykker en sang alle andre så ut til å sette pris på uten reaksjon. Å stille seg beskyttende foran bruden når det yppet til slosskamp og alle de andre av hankjønn eglet seg innpå hverandre. Å komme gjennom laiven uten å bruke andre rusmidler enn alkohol (i moderate mengder, selvsagt).
Jeg tror det skulle dekke øyeblikkene.
Afterlaiven ble kort; vi kom aldri lenger enn til forspill før vi oppdaget at klokken var blitt 23.00 Totalt verd det. Skulle ønske vi ikke hadde hatt behov for å dra i det hele tatt.
Dette er første gang jeg kan huske å ha sagt dette til flere personer i løpet av en kveld. Artig hvordan verden endrer seg, ikke sant? Eller for å være mer presis, artigh hvordan min oppfattning av verden endrer seg.
Så. Laiven. Didrik + Tina 4 ever. Andre oppsettning. Jeg var Bjørnstjerne Munch-Moen, tyve år. Styreformann, daglig leder, talentspeider og produsent i firmaet SuperStar Records. Forlover til brudgommen. Jomfru av legning, nerd av interesse, oppvokst på Oslos beste vestkant. Eldste sønn med en søster på sytten. Iceman blant gutta. Kostyme inspirert av Gordon Gekko og Wall Street. Personen som ikke smilte, sa lite og spiste mindre. En skikkelig arrogant drittsekk med tydelig artikulasjon og stormannskomplekser. Alt i alt kjempegøy.
Så, hva hendte, spør du kanskje. La meg få trekke frem noen høydepunkter. Disse er ikke rangert kronologisk eller på noen annen måte. Å ende talen til brudeparet med "live long and prosper" samt benytte seg av Spocks salutt. Å gjøre bruden oppmerksom på hennes ansvar som kommende mor og føle at jeg nådde frem til tross for kulturforskjellene. En irriterende lillesøster som søkte meg med det samme nyheten om vår fars usømmeligheter ble lest høyt hvorpå hun er hakket fra å gråte på skulderen min i full offentlighet. Argumentasjonen om fruktcocktail. Å hindre den uvelkomne gjesten adgang og få en knust nese til takk. Å ha selvsamme nese rettet på av brudens far for til det jeg med hånden på hjerte kan si var mitt høyeste lydnivå i rolle denne laiven. Å finne ut av at denne skaden sørget for sympatisex i ettertid. Å måtte forklare min søster om en forlovers mange plikter, deriblant den som består i å ha sex med den andre forloveren hvis ingen andre ville ha henne først. Bruke argumentet "tradisjoner må opprettholdes av noen da det er såpass stor brudd med dem i kveld at noen må holde fast ved det tradisjonelle for å veie opp og at denne rollen tilfaller meg da ingen andre viser seg evnet til oppgaven" seriøst. Beskrive en annen spillers tale som uintelligent og dysfunskjonelt (Jeg tror i alle fall det var uintelligent. Dysfunksjonell er jeg sikker på.) hvorpå hennes respons er å gjeipe til meg. Rive i stykker en sang alle andre så ut til å sette pris på uten reaksjon. Å stille seg beskyttende foran bruden når det yppet til slosskamp og alle de andre av hankjønn eglet seg innpå hverandre. Å komme gjennom laiven uten å bruke andre rusmidler enn alkohol (i moderate mengder, selvsagt).
Jeg tror det skulle dekke øyeblikkene.
Afterlaiven ble kort; vi kom aldri lenger enn til forspill før vi oppdaget at klokken var blitt 23.00 Totalt verd det. Skulle ønske vi ikke hadde hatt behov for å dra i det hele tatt.
onsdag 23. november 2011
Zombier, Cthulhu og Spock's håndsignal
I et forsøk på å finne en ny serie startet jeg på the Walking Dead. Nå, jeg har ikke lest tegneserien, så jeg kan ikke sammenligne de to, men så langt er jeg fornøyd selv om jeg bare har kommet til episode fire. Greit tall, det. Fire. Uansett.
Har også lest the Call of Cthulhu og forstår fortsatt ikke hvordan dette kan ha blitt så episk oppblåst som det har blitt, men jeg liker bølgen det har skapt og svømmer i utakt til den likevel.
Live long and prosper.
Har også lest the Call of Cthulhu og forstår fortsatt ikke hvordan dette kan ha blitt så episk oppblåst som det har blitt, men jeg liker bølgen det har skapt og svømmer i utakt til den likevel.
Live long and prosper.
tirsdag 22. november 2011
Der skyggene rår
Etter å ha sovet til leet på en fridag sist uke befinner jeg meg på ny i morgenens glød. Skjønt, ordet glød er en symbolsk betydning - det har vært tåke hele måneden. Tykk tåke. Den gir en egen stemning, det dystre og dunkle teppet av grått. En stemning jeg kan sette pris på. Men ikke leve i. Som en skapning av solen er det mye jeg må gi slipp på: Mørke, dysterhet, kulde, uflid, skyggespill, hat og natt. Likevel, den tid vil komme da jeg vil måtte ta natten tilbake. Men ikke i dag. Nei. Ikke i dag. I dag er jeg et lysvesen.
Tidligere forsøk på å gripe min egen skjebne har ikke alltid vært like vellykket. Det er som å bli leid til en smie og måtte hamre frem et redskap i blinde. Du vet ikke hva du lager, hvilket jern eller metall du bruker, hvilken fremgangsmåte som er den beste eller hva det du hamrer løs på skal brukes til når du er ferdig. Resultatet vil kanskje bli noe sånt som dette.
"One Ring to rule them all, One Ring to find them,
One Ring to bring them all and in the darkness bind them."
Men ikke i dag.
Tidligere forsøk på å gripe min egen skjebne har ikke alltid vært like vellykket. Det er som å bli leid til en smie og måtte hamre frem et redskap i blinde. Du vet ikke hva du lager, hvilket jern eller metall du bruker, hvilken fremgangsmåte som er den beste eller hva det du hamrer løs på skal brukes til når du er ferdig. Resultatet vil kanskje bli noe sånt som dette.
"One Ring to rule them all, One Ring to find them,
One Ring to bring them all and in the darkness bind them."
Men ikke i dag.
søndag 20. november 2011
I'm Batman!
Tittelen henspeiler på dette sitatet. Trengte du virkelig å spørre?
Etter å ha sjekket rollelisten har jeg en far som ser ut som Spocks eldre bror, nok en mor av den bergenske sorten og en søster som passer til sjangeren vi går ut i fra å befinne oss i. Forøvrig får jeg stå til den høyre siden til herr brudgommen han selv (nå også med sol i øyet). Tale skal jeg til og med holde. Hm. Kan bli spennende, dette her.
De sa jeg ikke kunne klare det, men jeg gjorde det likevel.
Og nå skal jeg gå der alle har gått tidligere. Men ikke i kveld.
Etter å ha sjekket rollelisten har jeg en far som ser ut som Spocks eldre bror, nok en mor av den bergenske sorten og en søster som passer til sjangeren vi går ut i fra å befinne oss i. Forøvrig får jeg stå til den høyre siden til herr brudgommen han selv (nå også med sol i øyet). Tale skal jeg til og med holde. Hm. Kan bli spennende, dette her.
De sa jeg ikke kunne klare det, men jeg gjorde det likevel.
Og nå skal jeg gå der alle har gått tidligere. Men ikke i kveld.
fredag 11. november 2011
11.11.11
Så, dette er en litt spesiell dag for flere av oss. Kaizers gir ut Volum II av triologien. (Morsomt, egentlig, da jeg for fem år siden, altså i null seks, så min tredje oppvisning med nevnte band, da ikledd dress og gassmaske. Så vidt jeg husker regnet det i Bergen også. Ah, minner.) Herr Snillhet fyller år, så gratulasjoner er på sin plass. Vi opplever 11.11.11 kl 11.11, noe som egentlig skal være en stor greie for dem som liker slikt (bare se hva jeg gjorde ut av det, bommet med et minutt).
Personlig har jeg også navnedag. I mangel på offentliggjørelse av dagen jeg først, vel, i mangel på andre ord, startet i denne verden, er ikke dette en dag jeg kan gjøre så mye med. Når sant sies, så vil jeg egentlig ikke sette fokus her da enkelte kan regne seg frem til hvem forfatteren er basert på denne informasjonen. Vel, jeg går ut i fra at uten denne informasjonen ville du ikke vært her heller, så jeg gjør trygt i å nevne det. Tror jeg.
Bortsett fra å ha akseptert at ”Ghosts of Ascalon” er bedre enn ”Edge of Destiny”, funnet nye følelser å føle ovenfor venting til bok tre, ”Sea of Sorrows” (skrevet av Ree Soesbee) og lokalisert lovord om spillet fra flere kanter (disse to videoene tar ca 20 min hver, så sørg for at du har tid når du setter deg ned, for det er verd det). Videre er jeg glad for at Guild Wars 2 kommer ut når det er klart og ikke tidligere, selv om jeg må innrømme at jeg fortsatt er håpefull på neste år.
Så, litt stemining.
tirsdag 1. november 2011
Mangler musikalsk intro
Hallo. Jeg er fullstendig klar over at jeg har begynt å bedrive samt overholde en Sheldonistisk (TBBT) handlingsplan, om enn hvor subtilt og ubevisst for andres vedkommende, for hvordan mitt språksenter og talemønster har endret seg til det jeg håper vil være det mer akademiske og irriterende for alle andre enn meg selv. Vel, bazinga til det.
Jeg tenkte jeg kunne dele med leseren en selvskrevet historie som tar sted i en verden ganske ulik vår egen. I denne verdenen er det flere ulike personligheter, noen av min egen design. Så, uten mer selvforklarende ord og ugrunnelige uttrykk, presenterer jeg det som ikke usannsynlig vil være en serie av korte historier.* (Siden jeg ikke har lyst til å bli beskyldt for misbruk av opphavsrett eller bli ilagt oversettelsesgebyr er engelske navn blitt omskrevet til mitt morsmål for min egen og en eventuell lesers ubesværlighet.)
"Gruppen skulle treffes ved katedralen i Stormvind da dette var det letteste møtestedet for flesteparten. Sanngrior var tidlig ute og ble stående ved fontenen.
Den neste til å dukke opp var Kråkefot. Sanngrior hadde aldri helt vent seg til å ha en udød under seg, til tross for at Kråkefots oppførsel hadde vært både eksemplarisk og beundringsverdig. Det var bare... unaturlig å ha slike som henne i Lysets rekker. At de tidligere stormtroppene til Svøpens Hersker hadde trosset hans vilje og makt for å sverge lojalitet ovenfor Aliansen var begivenheter som hadde blitt diskutert både i det vide og brede. Sanngrior hadde engasjert seg i saken, hovedsakelig av personlige grunner, men hun hadde etter hvert gått aktivt inn for å endre folks holdninger da hun la merke til hvor dårlig de udøde ble behandlet av hennes egen rase. Sammen med sin venninne Morslin startet hun en kampanje for å først endre sitt eget folks og deretter Aliansens syn på de udødes situasjon. Det var slik hun hadde kommet i kontakt med Kråkefot. Damen med det merkelige navnet hadde stoppet dem mens de var ute i gatene og gav pamfletter til forbipasserende. Undelig nok hadde hun bedt Sanngrior og Morslin om å slutte med dette. Det tjente ingen hensikt, mente Kråkefot, særlig ikke når Svøpens Hersker fortsatt regjerte i nord. Holdninger var for fredstid. Spurte to som sloss mot samme fiende om den andres motivasjon? Hvilken rolle spilte det om du bekjempet ondskap med sverd eller øks, ild eller is, lys eller mørke? Slike trivielle rykter hadde ingen innvirkning med mindre man gav dem næring. Morslin var uenig. Hvis ikke dette var tiden for rettferdighet og likhet, når da? Ville folk ta bedre imot sine dødsknekter etter krigen? En kriger som kom hjem og ble møtt med forrakt og mistro kom vel ikke hjem? Kråkefot skulte før hun svarte. En kriger som vant og beseiret sin fiende hadde bevist sin verdi. I krig var det den ytterste rettferdighet og likhet ovenfor døden. Hvem man så i en triumfmarsj var ikke på langt nær så viktig som hva man så - de overlevende, seiersherrene og vinnerne. Dessuten, la Kråkefot til bittert før paladinen kunne ta til motmæle, hadde ingen dødsknekter noe å vende tilbake til.
Sanngrior hadde fundert på dette i flere dager etterpå uten å finne noe som kunne bli sagt mot dødsknektens argumenter. Kunne det ha seg at den beste måten å annerkjenne dødsknektenes verdi på var å sloss side om side med dem? Etter å ha snakket med Morslin hvor paladinen sa at hun følte sorg for Kråkefots grimme skjebne bestemte de seg for å tilby dødsknekten en plass i gruppen deres, Skyggesverget. Til deres forbløffelse hadde Kråkefot takket ja på stedet.
Den neste til å ankomme var Norcia, skridende stolt fra byens magiske sentrum i en flagrende kutte. Lite var å vite om trollkvinnen utenom det åpenlyse - hennes bleke, uskjønne skikkelse med ubehagelige lange negler, uryddige hår og blodrøde øyne som stirret dødt fremfor seg tilsa ikke akkurat at damen tilbrakte mye tid ute. En demon var som alltid ved hennes venstre side. Sanngrior hadde med vilje unnlatt å tilkalle en av sine egne demoner for å ikke tiltrekke seg negativ og unødvendig oppmerksomhet, men Norcia virket hevet over slikt. Sanngrior kastet et blikk til høyre og ble oppmerksom på Rasolin. Opprinnelig en adelsmann fra et lenge isolert kongedømme sto han nå uten formue og eiendom, men med et okkupert land og en kondisjon få missunte han var det sjelden å se glede i noe Rasolin gjorde eller sa. Sanngrior skalv ved tanken på hva som kunne bringe frem et smil hos varulven. Heldigvis holdt han seg til menneskeskikkelse innenfor bymurene, men om det var av gammel vane eller noe annet var det ikke til å bli klok på. Det eneste han hadde sagt om saken da Morslin hadde spurt han var at det var lettere å bruke hender til å brygge eliksirer og klør til å flå huder. Klok av skade hadde de andre latt temaet forbli urørt.
Sanngrior hilste pent på begge, av høffelighet såvel som yrkesmessig annerkjennelse. Kråkefot sa ingenting. Hvorfor dødsknekten ikke kom bedre overens med noen av de andre i gruppen bortsett fra Morslin og Victaemita til tross for talløse forsøk fra hennes egen side var noe Sanngrior aldri ville forstå.
Den store klokken flyttet på den lengste viseren sin. Fem minutter igjen til de alle skulle være samlet.
Den rytmiske klangen av hover på vei mot fontenen gjorde Sanngrior på at nok et gruppemedlem hadde ankommet. Victaemita var som vanlig antrukket i skinnende rustning og med en stor øks hengende over skulderen. Sittende på en stolt bukk fremsto hun som en fordums helt, både edel og ærefull. De blå øynene hennes sang utfordringer til verden om henne mens det røde håret blafret i vinden. Til tross for hennes fremtredende ytre var Victaemita langt fra beundringsverdig. Dvergen var grådig og arrogant, langt mer tradisjonell enn noen andre av gruppen og en kilde til irritasjon for alle andre enn Kråkefot og Morslin. Hva som gjorde at en dødsridder og en paladin kunne komme så godt overens befant seg utenfor Sanngriors fatteevne.
Victaemita stoppet bukken nikket til Sanngrior og resten av gruppen før hun steg av. Så ble hun stående, avventende.
Det var slik Marcallian fant dem, en ung kvinne i kjole og spiss hatt, speidende til alle kanter. En mann i kostbar kledning og flosshatt stående sammen med en ble og gusten kvinneskikkelse med en demon ved hennes side. En dverg i glitrende rustning som holdt reimen til en bukk. En person, sannsynligvis en kvinne, med to sverd hengende i beltet og ansiktet skjult under en mørk hjelm. Selv kom han gående ned katedraltrappen i det klokkene begynte å slå. Prestedrakten feide imponerende langs føttene hans. Kvinnen med den spisse hatten strålte opp da hun fikk øye på han og kom gående for å ta han imot. Mannen med flosshatt gav et høffelig nikk i hans retning før han snudde seg tilbake for å fortsette samtalen med den sykelige kvinnen. Sanngrior møtte han med en kort, klønete omfavnelse og ble sprutrød. Resten av gruppen ventet til han kommet nærmere før de tok til å hilse: Kråkefot og Victaemita respektfullt og høffelig, Rasolin med en frase fra gamlelandet og Norcia ved å stirre litt lenger på han enn det som var sosialt akseptert.
- Så, smilte presten, hvor skal vi?
Svaret gav seg nesten av seg selv. Victaemita ville til et sted hvor de serverte godt, altså dvergebrygget, øl. Kråkefot ytret et ønske om et sted hvor de kunne sitte uten å bli forstyrret av uvedkommende. Sanngrior ville at alle skulle være komfertable med hvor nå enn de valgte og nenvte dette. Og selv om hun ikke sa det høyt var det tydelig Norcia ikke ville akseptere et sted ute eller i nærheten av et religiøst område.
Siden de ikke hadde hatt et møte på denne størrelsen tidligere, hadde ikke Sanngrior sett behovet for et felles hovedkvarter. Victaemita foreslo at de kunne dra til et ølhus i dvergedistriktet. Norcia nikket til dette og da måtte selvsagt Rasolin si at det var en ytmerket idè og at de burde gjøre nettopp det. Kråkefot trakk på skuldrene og deretter kappen tettere om seg. Sanngrior sendte et panisk blikk til Marcallian, men presten bare smilte forståelsesfullt. Synlig lettet annonserte Sanngrior at et vertshus i dvergedistriktet ville være perfekt og om noen visste om ett som samsvarte med samtliges kriterier? Etter en kort og noe unødvendig diskusjon satte gruppen kurs mot Den Gyldne Tønne."
*Hvis leseren ikke finner slikt underholdende er det anbefalt å finne en annen blogg.
Jeg tenkte jeg kunne dele med leseren en selvskrevet historie som tar sted i en verden ganske ulik vår egen. I denne verdenen er det flere ulike personligheter, noen av min egen design. Så, uten mer selvforklarende ord og ugrunnelige uttrykk, presenterer jeg det som ikke usannsynlig vil være en serie av korte historier.* (Siden jeg ikke har lyst til å bli beskyldt for misbruk av opphavsrett eller bli ilagt oversettelsesgebyr er engelske navn blitt omskrevet til mitt morsmål for min egen og en eventuell lesers ubesværlighet.)
"Gruppen skulle treffes ved katedralen i Stormvind da dette var det letteste møtestedet for flesteparten. Sanngrior var tidlig ute og ble stående ved fontenen.
Den neste til å dukke opp var Kråkefot. Sanngrior hadde aldri helt vent seg til å ha en udød under seg, til tross for at Kråkefots oppførsel hadde vært både eksemplarisk og beundringsverdig. Det var bare... unaturlig å ha slike som henne i Lysets rekker. At de tidligere stormtroppene til Svøpens Hersker hadde trosset hans vilje og makt for å sverge lojalitet ovenfor Aliansen var begivenheter som hadde blitt diskutert både i det vide og brede. Sanngrior hadde engasjert seg i saken, hovedsakelig av personlige grunner, men hun hadde etter hvert gått aktivt inn for å endre folks holdninger da hun la merke til hvor dårlig de udøde ble behandlet av hennes egen rase. Sammen med sin venninne Morslin startet hun en kampanje for å først endre sitt eget folks og deretter Aliansens syn på de udødes situasjon. Det var slik hun hadde kommet i kontakt med Kråkefot. Damen med det merkelige navnet hadde stoppet dem mens de var ute i gatene og gav pamfletter til forbipasserende. Undelig nok hadde hun bedt Sanngrior og Morslin om å slutte med dette. Det tjente ingen hensikt, mente Kråkefot, særlig ikke når Svøpens Hersker fortsatt regjerte i nord. Holdninger var for fredstid. Spurte to som sloss mot samme fiende om den andres motivasjon? Hvilken rolle spilte det om du bekjempet ondskap med sverd eller øks, ild eller is, lys eller mørke? Slike trivielle rykter hadde ingen innvirkning med mindre man gav dem næring. Morslin var uenig. Hvis ikke dette var tiden for rettferdighet og likhet, når da? Ville folk ta bedre imot sine dødsknekter etter krigen? En kriger som kom hjem og ble møtt med forrakt og mistro kom vel ikke hjem? Kråkefot skulte før hun svarte. En kriger som vant og beseiret sin fiende hadde bevist sin verdi. I krig var det den ytterste rettferdighet og likhet ovenfor døden. Hvem man så i en triumfmarsj var ikke på langt nær så viktig som hva man så - de overlevende, seiersherrene og vinnerne. Dessuten, la Kråkefot til bittert før paladinen kunne ta til motmæle, hadde ingen dødsknekter noe å vende tilbake til.
Sanngrior hadde fundert på dette i flere dager etterpå uten å finne noe som kunne bli sagt mot dødsknektens argumenter. Kunne det ha seg at den beste måten å annerkjenne dødsknektenes verdi på var å sloss side om side med dem? Etter å ha snakket med Morslin hvor paladinen sa at hun følte sorg for Kråkefots grimme skjebne bestemte de seg for å tilby dødsknekten en plass i gruppen deres, Skyggesverget. Til deres forbløffelse hadde Kråkefot takket ja på stedet.
Den neste til å ankomme var Norcia, skridende stolt fra byens magiske sentrum i en flagrende kutte. Lite var å vite om trollkvinnen utenom det åpenlyse - hennes bleke, uskjønne skikkelse med ubehagelige lange negler, uryddige hår og blodrøde øyne som stirret dødt fremfor seg tilsa ikke akkurat at damen tilbrakte mye tid ute. En demon var som alltid ved hennes venstre side. Sanngrior hadde med vilje unnlatt å tilkalle en av sine egne demoner for å ikke tiltrekke seg negativ og unødvendig oppmerksomhet, men Norcia virket hevet over slikt. Sanngrior kastet et blikk til høyre og ble oppmerksom på Rasolin. Opprinnelig en adelsmann fra et lenge isolert kongedømme sto han nå uten formue og eiendom, men med et okkupert land og en kondisjon få missunte han var det sjelden å se glede i noe Rasolin gjorde eller sa. Sanngrior skalv ved tanken på hva som kunne bringe frem et smil hos varulven. Heldigvis holdt han seg til menneskeskikkelse innenfor bymurene, men om det var av gammel vane eller noe annet var det ikke til å bli klok på. Det eneste han hadde sagt om saken da Morslin hadde spurt han var at det var lettere å bruke hender til å brygge eliksirer og klør til å flå huder. Klok av skade hadde de andre latt temaet forbli urørt.
Sanngrior hilste pent på begge, av høffelighet såvel som yrkesmessig annerkjennelse. Kråkefot sa ingenting. Hvorfor dødsknekten ikke kom bedre overens med noen av de andre i gruppen bortsett fra Morslin og Victaemita til tross for talløse forsøk fra hennes egen side var noe Sanngrior aldri ville forstå.
Den store klokken flyttet på den lengste viseren sin. Fem minutter igjen til de alle skulle være samlet.
Den rytmiske klangen av hover på vei mot fontenen gjorde Sanngrior på at nok et gruppemedlem hadde ankommet. Victaemita var som vanlig antrukket i skinnende rustning og med en stor øks hengende over skulderen. Sittende på en stolt bukk fremsto hun som en fordums helt, både edel og ærefull. De blå øynene hennes sang utfordringer til verden om henne mens det røde håret blafret i vinden. Til tross for hennes fremtredende ytre var Victaemita langt fra beundringsverdig. Dvergen var grådig og arrogant, langt mer tradisjonell enn noen andre av gruppen og en kilde til irritasjon for alle andre enn Kråkefot og Morslin. Hva som gjorde at en dødsridder og en paladin kunne komme så godt overens befant seg utenfor Sanngriors fatteevne.
Victaemita stoppet bukken nikket til Sanngrior og resten av gruppen før hun steg av. Så ble hun stående, avventende.
Det var slik Marcallian fant dem, en ung kvinne i kjole og spiss hatt, speidende til alle kanter. En mann i kostbar kledning og flosshatt stående sammen med en ble og gusten kvinneskikkelse med en demon ved hennes side. En dverg i glitrende rustning som holdt reimen til en bukk. En person, sannsynligvis en kvinne, med to sverd hengende i beltet og ansiktet skjult under en mørk hjelm. Selv kom han gående ned katedraltrappen i det klokkene begynte å slå. Prestedrakten feide imponerende langs føttene hans. Kvinnen med den spisse hatten strålte opp da hun fikk øye på han og kom gående for å ta han imot. Mannen med flosshatt gav et høffelig nikk i hans retning før han snudde seg tilbake for å fortsette samtalen med den sykelige kvinnen. Sanngrior møtte han med en kort, klønete omfavnelse og ble sprutrød. Resten av gruppen ventet til han kommet nærmere før de tok til å hilse: Kråkefot og Victaemita respektfullt og høffelig, Rasolin med en frase fra gamlelandet og Norcia ved å stirre litt lenger på han enn det som var sosialt akseptert.
- Så, smilte presten, hvor skal vi?
Svaret gav seg nesten av seg selv. Victaemita ville til et sted hvor de serverte godt, altså dvergebrygget, øl. Kråkefot ytret et ønske om et sted hvor de kunne sitte uten å bli forstyrret av uvedkommende. Sanngrior ville at alle skulle være komfertable med hvor nå enn de valgte og nenvte dette. Og selv om hun ikke sa det høyt var det tydelig Norcia ikke ville akseptere et sted ute eller i nærheten av et religiøst område.
Siden de ikke hadde hatt et møte på denne størrelsen tidligere, hadde ikke Sanngrior sett behovet for et felles hovedkvarter. Victaemita foreslo at de kunne dra til et ølhus i dvergedistriktet. Norcia nikket til dette og da måtte selvsagt Rasolin si at det var en ytmerket idè og at de burde gjøre nettopp det. Kråkefot trakk på skuldrene og deretter kappen tettere om seg. Sanngrior sendte et panisk blikk til Marcallian, men presten bare smilte forståelsesfullt. Synlig lettet annonserte Sanngrior at et vertshus i dvergedistriktet ville være perfekt og om noen visste om ett som samsvarte med samtliges kriterier? Etter en kort og noe unødvendig diskusjon satte gruppen kurs mot Den Gyldne Tønne."
*Hvis leseren ikke finner slikt underholdende er det anbefalt å finne en annen blogg.
søndag 18. september 2011
Jeg vet ikke om jeg vil være menneske igjen
Den lille gutten
Den stakkars, lille gutten
Uten håp og fremtid
Uten tro og kjærlighet
Uten mamma
Den stakkars, lille gutten min
Den stakkars, lille gutten
Uten håp og fremtid
Uten tro og kjærlighet
Uten mamma
Den stakkars, lille gutten min
tirsdag 6. september 2011
Endringer
Det har nå vært stillhet fra min side en stund. Jeg har hatt et innlegg som ble skrevet sist uke, men har ikke funnet tid og sted for å publisere det. Tenkte det var greit å dele det nå. Jeg kaller det "Det er ingen venner i fulgeverdenen":
Dagene endrer seg. Jeg leser, skriver og tenker zombier. Effekten uteblir heller ikke. En lettere form for tungsinn skyller langsomt over meg. Grepet i et forsøk på å finne nye bøker å lese, historier jeg ikke allerede vet hvordan ender, annerkjenneslen om at unikhet ikke lenger er en holdbar merkelapp, den siste halvdelen av året påbegynt og akk, hvor mange andre uskrevne grunner..
En fugl stopper ved med. Kråke. Åtseleter. Den ser på meg. Venter på noe. Det er andre fugler i nærheten. Andre kråker. Duer. Men ingen som min. En kokk går forbi. Min fugl er den eneste som ikke flytter seg. Den gjør fra seg. Hadde jeg ikke sett på den, hadde det gått meg ubemerket forbi. Hva en kråke vil meg vet jeg ikke. Synd jeg ikke kan morfe den.
Dagene endrer seg. Forhåpentligvis ikke for mye.
Drage-jage-dag.
Merkelig hvordan jeg føler mer fellesskap med kråken enn de tre menneskene to benker bortenfor.
Gyldne nebb dyppet i blod. Et rovdyrs ansikt med vurderende øyne. Hvorfor ender vi alltid opp med å ødelegge til slutt uansett?
De tre menneskene sitter for nære meg til å være uforstyrrende. Heldigvis for dem må jeg flytte meg snart.
Sånn. Det var det opprinnelige innlegget. Dessverre (eller heldigvis) har jeg mer på hjerte denne gangen. De (ArenaNet) har sluppet mer informasjon vedrørende Guild Wars 2. Som følge av dette har jeg utviklet en ny karrakter. Navnet vil jeg ikke røpe enda, men jeg kan gi en lettere beskrivelse likevel. Hun (ja, jeg har en tendens til å helle mot det kvinnelige kjønn når jeg spiller på nett, det er jeg fullstendig klar over) er sylvari av rase og necromancer av yrke. Siden disse skapningene ikke har vært i verden særlig lenge er det meste nytt for dem, noe som kan skape mange herlige rollespillsituasjoner. Min karrakter har funnet døden sterkt fascinerende og forsøker å utfolde seg, både praktisk og teoretisk, innenfor dette temaet. Forestill deg en mer vissen planteversjon av et menneske, så har du et godt bilde av henne. Vil du vite mer?
Min andre karrakter i dette universet er en Char Guardian. Drevet at lojalitet til sitt regiment, sin legion og sin rase, er denne hardføre krigeren enda verken desillusjonert eller kynisk når det kommer til krig og indre stridigheter. En slags mer menneskelig utgave av Miko, både effektiv og brutal, men også mild og ettertenksom. Ærefull, fåmælt og handlingsrettet.
Hva kan jeg si? Jeg gleder meg!
Dagene endrer seg. Jeg leser, skriver og tenker zombier. Effekten uteblir heller ikke. En lettere form for tungsinn skyller langsomt over meg. Grepet i et forsøk på å finne nye bøker å lese, historier jeg ikke allerede vet hvordan ender, annerkjenneslen om at unikhet ikke lenger er en holdbar merkelapp, den siste halvdelen av året påbegynt og akk, hvor mange andre uskrevne grunner..
En fugl stopper ved med. Kråke. Åtseleter. Den ser på meg. Venter på noe. Det er andre fugler i nærheten. Andre kråker. Duer. Men ingen som min. En kokk går forbi. Min fugl er den eneste som ikke flytter seg. Den gjør fra seg. Hadde jeg ikke sett på den, hadde det gått meg ubemerket forbi. Hva en kråke vil meg vet jeg ikke. Synd jeg ikke kan morfe den.
Dagene endrer seg. Forhåpentligvis ikke for mye.
Drage-jage-dag.
Merkelig hvordan jeg føler mer fellesskap med kråken enn de tre menneskene to benker bortenfor.
Gyldne nebb dyppet i blod. Et rovdyrs ansikt med vurderende øyne. Hvorfor ender vi alltid opp med å ødelegge til slutt uansett?
De tre menneskene sitter for nære meg til å være uforstyrrende. Heldigvis for dem må jeg flytte meg snart.
Sånn. Det var det opprinnelige innlegget. Dessverre (eller heldigvis) har jeg mer på hjerte denne gangen. De (ArenaNet) har sluppet mer informasjon vedrørende Guild Wars 2. Som følge av dette har jeg utviklet en ny karrakter. Navnet vil jeg ikke røpe enda, men jeg kan gi en lettere beskrivelse likevel. Hun (ja, jeg har en tendens til å helle mot det kvinnelige kjønn når jeg spiller på nett, det er jeg fullstendig klar over) er sylvari av rase og necromancer av yrke. Siden disse skapningene ikke har vært i verden særlig lenge er det meste nytt for dem, noe som kan skape mange herlige rollespillsituasjoner. Min karrakter har funnet døden sterkt fascinerende og forsøker å utfolde seg, både praktisk og teoretisk, innenfor dette temaet. Forestill deg en mer vissen planteversjon av et menneske, så har du et godt bilde av henne. Vil du vite mer?
Min andre karrakter i dette universet er en Char Guardian. Drevet at lojalitet til sitt regiment, sin legion og sin rase, er denne hardføre krigeren enda verken desillusjonert eller kynisk når det kommer til krig og indre stridigheter. En slags mer menneskelig utgave av Miko, både effektiv og brutal, men også mild og ettertenksom. Ærefull, fåmælt og handlingsrettet.
Hva kan jeg si? Jeg gleder meg!
fredag 26. august 2011
Drømmer, zombier og klimaks.
Har du noen gang den følelsen av å kunne fortsette på en drøm? Nei, ikke en dagdrøm, jeg tenker mens du sover, våkner og legger deg til å sove igjen. Det trenger ikke være samme dag, samme måned eller samme år heller, tid er (nesten) uvesentlig. Det er mer følelsen av av å plassere en fantasi på pause, utvikle universet og deretter fortsette på historien ved en senere anledning. Selvsagt, hvis det har gått for lang tid og du ikke kan huske om du har drømt noe lignende tidligere, så er det ingen umulighet for at det blir med følelsen. Men likevel, det fremstår så ekte, så sant... Uansett, grunnen til at jeg tar opp tema er fordi jeg selv våknet i denne tilstanden og ville gjøre noe med det, og da fremsto blogging som et reelt alternativ.
Nettet gikk. Kan dette være starten på apokalypsen? Hjelp, kommer zombiene? Og jeg er ikke klar! Stemningen passer – torden, lyn, høylytt regn og klokken nærmer seg midtnatt. Som Elan sa - klimaks.
Beklager, men siden verdens ende kanskje er her nå, har jeg andre ting som er mer vesentlig enn internettskribleri.
Nettet gikk. Kan dette være starten på apokalypsen? Hjelp, kommer zombiene? Og jeg er ikke klar! Stemningen passer – torden, lyn, høylytt regn og klokken nærmer seg midtnatt. Som Elan sa - klimaks.
Beklager, men siden verdens ende kanskje er her nå, har jeg andre ting som er mer vesentlig enn internettskribleri.
onsdag 24. august 2011
Livstegn
En tangentarbeider bemerket at med mitt hår glatt bakover og briller slik jeg har nå gjorde meg stilmessig som en jazzmusikker fra sekstitallet. (Ja, jeg så bilder og ja, profilen var så å si den samme.) Siden mannen kan sin ting, har jeg funnet ut at min nyeste tilføring av toner skal være Bill Evans.
Jazz er ikke en side jeg har latt få utvikle seg særlig mye, selv om det er passende personlighet ovenfor stemningen. Det er kanskje på tide å gjøre noe med saken?
Smakebit?
Jazz er ikke en side jeg har latt få utvikle seg særlig mye, selv om det er passende personlighet ovenfor stemningen. Det er kanskje på tide å gjøre noe med saken?
Smakebit?
fredag 12. august 2011
Merkelig lørdag
La meg fortsette med introduksjonene.
Jacob, som har flere likheter med en karakter fra Twilight enn noen andre enn jeg vil innrømme for meg selv, ble tilknyttet avdelingen for kort tid siden og har allerede rukket å sette sitt personlige preg på omgivelsene rundt seg. (Og med omgivelser mener jeg det private rom da det ikke er korrekt å endre på noe fysisk her ved hotellet uten godkjennelse fra så å si høyeste hold, men det er en annen historie.) Vedkommende har også en del til felles med flere folk fra klassen min på videregående også.
Womb (som selv valgte callsign), er en del av det faste crewet fra før jeg forlot natten. Selv tenkte jeg å finne en referanse til Di Grind, men nei, det var nok ikke aktuelt. Personlig må jeg også si meg enig i at selve ordet er et godt ord (og betydningen enda bedre enn alle andre sammenhenger enn denne her). Utenom det er Womb en av de mest balanserte og fåmælte ikke-søringene jeg vet om, samt har mer til felles med the Unbeliver enn resten av gjengen her.
Begge disse to har først nå blitt nevnt og offisielt navngitt i denne posten.
Jacob, som har flere likheter med en karakter fra Twilight enn noen andre enn jeg vil innrømme for meg selv, ble tilknyttet avdelingen for kort tid siden og har allerede rukket å sette sitt personlige preg på omgivelsene rundt seg. (Og med omgivelser mener jeg det private rom da det ikke er korrekt å endre på noe fysisk her ved hotellet uten godkjennelse fra så å si høyeste hold, men det er en annen historie.) Vedkommende har også en del til felles med flere folk fra klassen min på videregående også.
Womb (som selv valgte callsign), er en del av det faste crewet fra før jeg forlot natten. Selv tenkte jeg å finne en referanse til Di Grind, men nei, det var nok ikke aktuelt. Personlig må jeg også si meg enig i at selve ordet er et godt ord (og betydningen enda bedre enn alle andre sammenhenger enn denne her). Utenom det er Womb en av de mest balanserte og fåmælte ikke-søringene jeg vet om, samt har mer til felles med the Unbeliver enn resten av gjengen her.
Begge disse to har først nå blitt nevnt og offisielt navngitt i denne posten.
torsdag 28. juli 2011
Når ripsbusk og blåbærlyng faktisk betyr ripsbusk og blåbærlyng
En kollega av meg trodde jeg snakket om kjæresten og elskerinnen. Nei, de er ikke en og samme person og nei, det var heller ikke det jeg mente.
Etter å ha plukket røde bær, blå bær og støvsuget sistnevnte er jeg rimelig ferdig med denslags. I alle fall for i år.
Sopp, sa du? Ja takk. Å, mente du at jeg skulle være med å plukke dem? Ellers takk, jeg er langt i fra noen samler.
Bortsett fra det har Sølvtunge grunn til å glede seg.
Etter å ha plukket røde bær, blå bær og støvsuget sistnevnte er jeg rimelig ferdig med denslags. I alle fall for i år.
Sopp, sa du? Ja takk. Å, mente du at jeg skulle være med å plukke dem? Ellers takk, jeg er langt i fra noen samler.
Bortsett fra det har Sølvtunge grunn til å glede seg.
lørdag 23. juli 2011
Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Enkelte ting er for store til å la passere uhindret. Enkelte hendelser kan man ikke overse.
Gårsdagen var slik.
Nå, i morgentimene mens folk står opp til oppdateringen, har ordensmakten, ytringsfriheten og andre etater gitt oss en klarere versjon av hva som hendte. For å være ærlig kunne jeg godt klart meg uten hadde jeg sluppet å leve i usikkerhet. Dessverre er dette umulig, så en avsluttende konklusjon er nok like bra for meg som for resten av landet.
Jeg skal ikke komme med noen ytringer vedrørende det som har hendt. Jeg skal ikke spekulere nytteløst eller komme med vittigheter. Men en ting kan jeg gjøre uten å skjemme meg ut. Jeg kan beskrive hva jeg selv har opplevd så langt.
Byen er stille. Det er den første følelsen som slår meg. Det er fredag kveld, sommerferie, opphold fra regnet og ingen mennesker ute i gatene. Den første beskrivelsen, som jeg nesten ikke vil vedkjenne ovenfor meg selv, er død. Aldri før har jeg kjent dette bildet, denne følelsen, på denne måten. Det er vel det at det er noe jeg selv kan gjøre kontrast, noe jeg kjenner og vet om. Jeg blir sittende og vente på en trikk. En gruppe menn dukker opp fra bak et gjerde. Jeg stivner. De går til en bil, setter seg inn, starter bilen og blir borte. Jeg sitter igjen i stillheten. Den første trikken kjører i motsatt retning. Den er tom. Trikken mot sentrum, den jeg skal på, er også tom. To stasjoner senere kommer det på en person til. Trikken stopper ved Solli plass. Jeg må gå derifra og inn mot sentrum. Det står politi og militære på gatehjørner. Politibiler og abdre biler med sorte ruter beveger seg rundt og rundt i området. Jeg stopper og bretter opp den nederste kanten på buksen. Øyeblikkelig er oppmerksomheten rettet mot meg - en uniformert kvinne på den andre siden av gaten setter øynene i meg. Jeg går videre uten å snu meg eller vise på noen måte at jeg vet hun følger med. Nå er det flere mennesker og biler enn det var tidligere. De fleste går flere sammen enn bare en. Likevel ser jeg enslige rusle forbi. Selv er jeg en av dem. Til nå har jeg bare sett en knust rute, og det var på en bil ved Skøyen. Det står militærbiler i veien opp til Slottet. Parken rundt er stengt av med politisperring av plast. Tre sivilkledde går gjennom sperringen opp mot Slottet. Jeg går videre før jeg ser hva som skjer med dem. Gatene rundt hotellet er sperret av. Naboene har treplater i vinduene sine. Jeg må benytte hovedinngangen for å komme meg inn. Inne er det begravelsesstemning. Etter hvert som natten siger av sted tikker oppdateringene inn. Nyhetene blir bare verre og verre. Før kl fire bekrefter de at det er det er 80 drepte på Utøy så langt. Tallene forventes å stige enda mer. Jeg dropper å følge med videre etter dette.
Dette var en kort skildring om hva som hendte med forfatteren av denne bloggen kvelden 22/7-11.
Gårsdagen var slik.
Nå, i morgentimene mens folk står opp til oppdateringen, har ordensmakten, ytringsfriheten og andre etater gitt oss en klarere versjon av hva som hendte. For å være ærlig kunne jeg godt klart meg uten hadde jeg sluppet å leve i usikkerhet. Dessverre er dette umulig, så en avsluttende konklusjon er nok like bra for meg som for resten av landet.
Jeg skal ikke komme med noen ytringer vedrørende det som har hendt. Jeg skal ikke spekulere nytteløst eller komme med vittigheter. Men en ting kan jeg gjøre uten å skjemme meg ut. Jeg kan beskrive hva jeg selv har opplevd så langt.
Byen er stille. Det er den første følelsen som slår meg. Det er fredag kveld, sommerferie, opphold fra regnet og ingen mennesker ute i gatene. Den første beskrivelsen, som jeg nesten ikke vil vedkjenne ovenfor meg selv, er død. Aldri før har jeg kjent dette bildet, denne følelsen, på denne måten. Det er vel det at det er noe jeg selv kan gjøre kontrast, noe jeg kjenner og vet om. Jeg blir sittende og vente på en trikk. En gruppe menn dukker opp fra bak et gjerde. Jeg stivner. De går til en bil, setter seg inn, starter bilen og blir borte. Jeg sitter igjen i stillheten. Den første trikken kjører i motsatt retning. Den er tom. Trikken mot sentrum, den jeg skal på, er også tom. To stasjoner senere kommer det på en person til. Trikken stopper ved Solli plass. Jeg må gå derifra og inn mot sentrum. Det står politi og militære på gatehjørner. Politibiler og abdre biler med sorte ruter beveger seg rundt og rundt i området. Jeg stopper og bretter opp den nederste kanten på buksen. Øyeblikkelig er oppmerksomheten rettet mot meg - en uniformert kvinne på den andre siden av gaten setter øynene i meg. Jeg går videre uten å snu meg eller vise på noen måte at jeg vet hun følger med. Nå er det flere mennesker og biler enn det var tidligere. De fleste går flere sammen enn bare en. Likevel ser jeg enslige rusle forbi. Selv er jeg en av dem. Til nå har jeg bare sett en knust rute, og det var på en bil ved Skøyen. Det står militærbiler i veien opp til Slottet. Parken rundt er stengt av med politisperring av plast. Tre sivilkledde går gjennom sperringen opp mot Slottet. Jeg går videre før jeg ser hva som skjer med dem. Gatene rundt hotellet er sperret av. Naboene har treplater i vinduene sine. Jeg må benytte hovedinngangen for å komme meg inn. Inne er det begravelsesstemning. Etter hvert som natten siger av sted tikker oppdateringene inn. Nyhetene blir bare verre og verre. Før kl fire bekrefter de at det er det er 80 drepte på Utøy så langt. Tallene forventes å stige enda mer. Jeg dropper å følge med videre etter dette.
Dette var en kort skildring om hva som hendte med forfatteren av denne bloggen kvelden 22/7-11.
fredag 3. juni 2011
Ishave
Jeg tenkte jeg kunne presentere et par personer som blir omtalt her uten å være for utleverende. Et par setninger, noe som gjør at man kanskje vil ha et litt bedre forhold til dem enn før man starte å lese.
Timmy er den første personen blant mine kollegaer som fikk callsign, så derfor passer det å starte med han. Fyren er på min alder, sterkt opptatt av det mellommenneskelige sosiale samværet og har en serviceholdning jeg ikke kan annet enn å imponere. En stående spøk mellom oss er bruken av ordet darling.
Herr Snillhet (aka herr Stillhet) fikk sitt callsign på toget ned fra Geilo. Han er den jeg føler jeg har hatt mest hjelp til å navnsette, både fordi jeg ville ha noe som passet og som samtidig var noe jeg kunne skrive med god samvittighet. Mannen er en av de få, hvis ikke den eneste, som har gjort meg til den tro at det å være iskald ikke nødvendigvis er verken et negativt eller skremmende personlighetstrekk å ha.
Minion (aka Apollo aka Linsey Logan) er hun som har byttet callsign flest ganger. Jenta var tidligere lærling og ufaglært, men som nå står ganske så stødig på egne ben og høye heler. Det faktum at ingen har forklart henne tilfredsstillende hva ordet ”minion” faktisk betyr, er min egen feil da jeg rotet meg bort i egne ord (til Fightingbirds store fornøyelse).
Tre får være nok for denne gangen, synes du ikke?
mandag 30. mai 2011
I den grad det onde er et problem.
Jeg tror, at en grunn for å være god, er for å hindre egen ondskap. Å leve i fornektelse, å nærmest gå i mot sin natur. Dessverre sier ikke dette noe om hvor sterkt den andre natur er, men da jeg har fått inntrykk av at det er flere gode mennesker enn mindre gode mennesker. Altså må jeg trekke den konklusjon at enten er ikke denne ondskapsfulle trangen stor nok til å overleve og overkomme tvangen folk utsetter seg selv for eller at denne onde siden rett og slett mangler i flere mennesker enn jeg tidligere har trodd. I det første eksempelet betyr dette at vi alle har en viss porsjon ondskap i oss, men at ikke forholdene alltid er lagt til rette, så fritt utløp blir som oftest hindret. Det andre eksempelet viser til at ikke alle trenger å kjempe for enten det gode eller onde da de mangler den ene siden. Av åpenlyse årsaker velger jeg å tro at eksempel nummer en er det som er reelt da litteratur, populærkultur og egne erfaringer bygger opp under denne forklaringen. Dessuten ville verden vært et langt mer grusomt sted om den andre forklaringen skulle vise seg å være sann.
Som en kan se ut i fra denne teksten er det dessverre ganske så klart hvor jeg selv befinner meg på denne skalaen.
En annen som befinner seg på denne skalaen er en person jeg velger å kalle Druidetresjel. Duidetresjel er en personlighet i omgangskretsen min hvis ord jeg har en tendens til å sette pris på. Vedkommende kjemper det radiostemmen Three Dog kaller ”the good fight” på flere områder, blant annet da god versus ond. Hvordan Druidetresjel har det i hverdagen vil jeg helst slippe å tenke på, men faktum er at vedkommende fortsatt har krefter til å stå i mot sine egne demoner er både fascinerende og inspirerende. Personlig ville jeg foretrukket å se en slik kamp tapt en gang. Ikke nødvendigvis hos meg selv eller Druidetresjel da jeg er enda redd for hva et slikt tap vil ha av betydning, men den vitenskapelige og nysgjerrige delen som ikke trenger å tenke på, eller leve med, konsekvensene i etterkant.
Noen andre som kan sammenlignes er Sølvtunge og Spacebar som har sine egne kriger. Jeg mistenker også Revemesteren og Ekorn for å oppleve det slik, men jeg er ikke sikker på om det er sant.
Den eneste grunnen til at jeg ikke avviser forklaring nummer to helt og holdent er sjefen min sin fortjeneste.
onsdag 25. mai 2011
Jeg burde virkelig ikke blogge nå...
Jeg kledde meg tydelig meg åpenlyst nok da tre ulike personer fra jobben tok referansen samt min mor og hun jeg holder på med. Himmelen er rød, men det burde ikke gjøre noe annet enn at jeg ser, observerer og lagrer det faktum her. Uansett. Det er første gang på virkelig veldig lenge at noen har kommentert og sett hva det er jeg forsøker å sende ut, så klesmessig har denne dagen vært tilfredsstillende. Og matmessig. Og ildmessig. Ismessig. Eder og galle har også sin plass her. Mestringen av alternativ informasjon gjorde Fightingbird langt høyere stilt enn Minion denne gangen. Timmy, darling, hvor sant er ikke hva du sa. Bli bedre, Romeo, og god helg. Og herr Gresskar? Tusen takk. Selv om jeg ikke viser det betyr det ikke at jeg ikke setter umåtelig stor pris på det. Hvit Audi.
En fugl flyr over himmelen.
En jente som vlle bli kjent med meg fordi hun syntes jeg virket interesant linker til meg, så da burde jeg gjøre det samme (selv om det teknisk sett ikke er det siden jeg bare legger henne ut i denne posten her og ikke som en konstant link, men vær så snill å ikke gå bananas over dette).
En fugl flyr over himmelen.
En jente som vlle bli kjent med meg fordi hun syntes jeg virket interesant linker til meg, så da burde jeg gjøre det samme (selv om det teknisk sett ikke er det siden jeg bare legger henne ut i denne posten her og ikke som en konstant link, men vær så snill å ikke gå bananas over dette).
mandag 23. mai 2011
Jeg trenger å være pensjonist for en liten stund.
Så, helgen er nå offisielt over og jeg har overlevd, vel, egentlig alt.
Fredag måtte jeg snu døgnet fra natt til dag, noe som alltid tar på kreftene. Fredag fikk jeg gjort rent hele leiligheten og justert møbler til beste plassering laivmessig.
Lørdag skulle verden ende, noe den ikke gjorde. Lørdag klarte jeg å ikke gå helt opp i sømmene. Lørdag hadde jeg en forsmak på ekte redsel i form av en zombiesituasjon.
Søndag fikk jeg gjort rent mesteparten av stedet mitt igjen. Søndag hadde jeg private hendelsesforløp av dramatisk art som heldigvis endte godt. Søndag ventet jobben igjen.
Det er mange ting som står i hodet på meg nå, men størst av dem er tanken om å hvile ut, godt og lenge. Beklageligvis måtte jeg ofre "femdager'en" for å få helgen unnagjort, noe jeg virkelig ikke burde klage over. Særlig ikke når en leser slike ting som dette. Og vet du hva det verste er? Vi har allerede gått hen og proklamert nyheten om prolog nummer to før hovedlaiven. Gærne mennesker.
Natten blir kortere og blå.
Fredag måtte jeg snu døgnet fra natt til dag, noe som alltid tar på kreftene. Fredag fikk jeg gjort rent hele leiligheten og justert møbler til beste plassering laivmessig.
Lørdag skulle verden ende, noe den ikke gjorde. Lørdag klarte jeg å ikke gå helt opp i sømmene. Lørdag hadde jeg en forsmak på ekte redsel i form av en zombiesituasjon.
Søndag fikk jeg gjort rent mesteparten av stedet mitt igjen. Søndag hadde jeg private hendelsesforløp av dramatisk art som heldigvis endte godt. Søndag ventet jobben igjen.
Det er mange ting som står i hodet på meg nå, men størst av dem er tanken om å hvile ut, godt og lenge. Beklageligvis måtte jeg ofre "femdager'en" for å få helgen unnagjort, noe jeg virkelig ikke burde klage over. Særlig ikke når en leser slike ting som dette. Og vet du hva det verste er? Vi har allerede gått hen og proklamert nyheten om prolog nummer to før hovedlaiven. Gærne mennesker.
Natten blir kortere og blå.
fredag 20. mai 2011
Og i morgen går verden under (igjen).
Jeg skapte et monster av momentum. Men ikke helt uten blogging heller. Det lever. Dessverre kan jeg ikke deler detaljene med deg. Ikke enda. Kanskje senere.
mandag 16. mai 2011
Tomgang
Noen ganger, bare noen ganger, ikke hele tiden, stopper det opp. Det spiller ikke så stor rolle om hvor du var først, like brått som å tråkke på bremsen i panikk eller å langsomt skru volumet ned, så går ting over til minimalt med bevegelse. Et slags frysepunkt, kan du nærmest si.
Vi har ikke tid til å gjøre det vi har lyst og det vi har lyst til burde ikke gjøres heller. Det etterlater oss ganske utenfor, skulle jeg tro.
I et forsøk på å forbedre stemningen gir jeg deg Måneskinnssonaten. Og beklager.
Vi har ikke tid til å gjøre det vi har lyst og det vi har lyst til burde ikke gjøres heller. Det etterlater oss ganske utenfor, skulle jeg tro.
I et forsøk på å forbedre stemningen gir jeg deg Måneskinnssonaten. Og beklager.
søndag 15. mai 2011
"Jeg foreslår forsiktig å gå tre skritt til høyre og du klatrer opp i et tre på venstre side."
Å bruke bilder i samtalene mine har jeg gjort, vel, lenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men jeg mistenker at det er år, hvis ikke tiår, det er snakk om her. Av åpenlyse grunner finner jeg denne metoden å føre en samtale på tilfreds, hvis ikke hadde jeg endret den for evigheter siden. En halv evighet, i alle fall. Og nå har mennesker rundt meg startet å ta til seg min form for kommunikasjon. Lære seg mitt språk, nærmest. Jeg setter pris på det, selv om det senker standaren på mystifisert og usammenhengende for min del. Likevel er det godt å kunne bli forstått.
En mild hopepine sprer seg langs oversiden av skallen min og hindrer tankebanene å optimalisere oppgavene foran meg fra tid til annen. Blodårene burde ha nok å arbeide med fra før av.
Å ha et sett bestående av nyaktig to ferdigheter er ikke helt verdens ende. Dessverre får du ikke velge de to ferdighetene selv.
Uansett. Ikke viktig. La meg tomle med småsyken min i fred, så skal jeg ikke forstyrre deg.
En mild hopepine sprer seg langs oversiden av skallen min og hindrer tankebanene å optimalisere oppgavene foran meg fra tid til annen. Blodårene burde ha nok å arbeide med fra før av.
Å ha et sett bestående av nyaktig to ferdigheter er ikke helt verdens ende. Dessverre får du ikke velge de to ferdighetene selv.
Uansett. Ikke viktig. La meg tomle med småsyken min i fred, så skal jeg ikke forstyrre deg.
onsdag 11. mai 2011
Bang, bang, go, go.
Soloeventyr er ikke alltid like undeholdende, er det vel? Omtrent som kaos og flaks, men et behagelig og deilig kaos og masse flaks. Så da var det greit.
Greit, nå gikk det ikke helt geit hele natten, men geit, hvor flaks vi hadde! Ut i fra omstendighetene kan jeg sette tittelen "den heldige" bak navnet mitt med god samvittighet.
Det har, og er, mye som oppholder meg for tiden. At denne siden lider av det kan jeg gjøre lite med. Muligens at hver gang folk kommer og sier at det er en stund siden jeg har sendt ut et nytt innlegg er det to ting som skjer - jeg liker å få vite at vedkommende leser hva jeg skriver og vil ha mer, men samtidig trigges den ondskapsfulle siden som vil vente en stund med å publisere en ny post. Dessverre er begge sider veldig meg. Altså, folkens: dropp, om du føler at det er greit for deg, hint om at du får med deg hva jeg fører ned her, men ikke gå aktivt inn for å overtale meg til mer!
Omvendt psykologi har en tendens til å fungere, ser du.
Greit, nå gikk det ikke helt geit hele natten, men geit, hvor flaks vi hadde! Ut i fra omstendighetene kan jeg sette tittelen "den heldige" bak navnet mitt med god samvittighet.
Det har, og er, mye som oppholder meg for tiden. At denne siden lider av det kan jeg gjøre lite med. Muligens at hver gang folk kommer og sier at det er en stund siden jeg har sendt ut et nytt innlegg er det to ting som skjer - jeg liker å få vite at vedkommende leser hva jeg skriver og vil ha mer, men samtidig trigges den ondskapsfulle siden som vil vente en stund med å publisere en ny post. Dessverre er begge sider veldig meg. Altså, folkens: dropp, om du føler at det er greit for deg, hint om at du får med deg hva jeg fører ned her, men ikke gå aktivt inn for å overtale meg til mer!
Omvendt psykologi har en tendens til å fungere, ser du.
tirsdag 10. mai 2011
Når en rolle dukker opp
For nesten ett år siden lagde jeg en karakter jeg kalte Crowfoot. Hun er en udød sverdsvingender som kjemper for menneskene og deres allierte. Ikke så lenge etter at hun hadde kommet seg gjennom de første spillsekvensene, mistet jeg interessen for henne. Men det var først da jeg satt på en buss for tog i går kveld at jeg virkelig forsto bakgrunnshistorien hennes. Tanken var å dele noe av den med deg.
The Mad Mother (Siden selve spillet foregår på engelsk har jeg valgt å ikke oversette teksten.)
"I stad before the High King, sword in hand. Blood drips slowly on the floor. He's telling me what he want's me to do. I kneel down before him, eager to obey. My King. Your will is my guide. My light. My sole purpuse."
The Mad Mother, she was called. The High King had named her so himself. A fitting name after what you did, he said. No other names held any meaning to her. Not any more. She was his now. And she wanted it to stay that way.
The Mad Mother removed the blade from the dying man. There was no use trying to interregate him any futher. She had heard what she needed to know.
The screams from the enemy held little distraction to her as she rode past the horde of ghouls, wraiths and fiends. Her side was winning. The High King expected nothing less of the total annihilation to those who opposed him.
- You are late, the field commander snapped at her.
The Mad Mother did not anser, but simply handed him the documents she had recoverd. The field commander spat.
- Get back out there! I don't want to see your slimy in my sight again. Now, move!
She left without saluting. The Mad Mother had other more pressing tasks at hand. She was already late.
- Hold the doors! Keep them outside!
- Oh, gods, they are going to make us fight for them after they kill us!
The voice rang with fear. They were trapped, and the enemy knew it. The priestess had no illusions. She and every one of the wounded would die. Hacked to pieces, torn and eaten, if not worse. Then it suddently was all very clear. The priestess felt it. The answer was quite simple, really. In a shift motion she had dropped the candles. Everyone was still focusing at the door. The fire startet un-noticed.
- The un-dead shall not have neither our bodies or souls! Let the fire of the Light clense and purge!
- Stop!
- Stop her!
- She's mad!
The doors smashed open. The un-dead had broken through.
lørdag 30. april 2011
Fightingbird flyr solo. Minion binger godhet. Mobeus... Mobeus, ja.
Jeg har ikke blogget på over en uke. Tror det er fordi mailen min ble låst og det neste innlegget befant seg der. Æsj.
Skyggedanseren, Dolkedronningen og Zombiedamen, eh? Takk.
Det er Dronningens Dag i dag. Nederlandsk høytidsdag. Ikke det at jeg bryr meg.
"Det var ikkje deg da du smilte
Då var det di mor eg såg"
Dessverre var det nettopp det.
Hjerteknuser
Du og meg er like som et par dråper vann
I hvert fall hvis du tør og spør han
Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang
Heilt til eg sovna i ditt fang
Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant
Men nå ser eg alt det som du ser
På min fing har eg ringen din og på ringen står det blankt
At du er min hjerteknuser
Lurer på om du finst der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg et hint så skal du få
Sjøl om han forteller lite og minnene er få
Fins ting han aldri kan ta meg i frå
Som då me sprang øve plantasjen eg gjemkte meg i strå
Du telte til hundre eg vett at du såg
Lurer på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg et hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleier det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever får sjå
Kanskje du ikkje fins lenger kanskje det er håp
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me er ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå
Lurer på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg et hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleier det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever får sjå
Den minner meg om en jeg vet, gjør den ikke?
Det er vanskelig å komme med digresjoner langs magen
For i kveld blir jeg tatt fri
Tralle bortover langs gangen med sag i hånden
I en stol ved kroken sitter samemannen
Slips og stol sår på menyen
Ingen som vet, men det er også tingen
Det var det ingen som visste
Jeg ba om et glass vann uten sprekk
Fikk en plastkopp med hank og kvekk
Der var det en frosk på den kopp
Og på væsken måtte det brukes mopp
Patetisk, er det ikke?
Skyggedanseren, Dolkedronningen og Zombiedamen, eh? Takk.
Det er Dronningens Dag i dag. Nederlandsk høytidsdag. Ikke det at jeg bryr meg.
"Det var ikkje deg da du smilte
Då var det di mor eg såg"
Dessverre var det nettopp det.
Hjerteknuser
Du og meg er like som et par dråper vann
I hvert fall hvis du tør og spør han
Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang
Heilt til eg sovna i ditt fang
Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant
Men nå ser eg alt det som du ser
På min fing har eg ringen din og på ringen står det blankt
At du er min hjerteknuser
Lurer på om du finst der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg et hint så skal du få
Sjøl om han forteller lite og minnene er få
Fins ting han aldri kan ta meg i frå
Som då me sprang øve plantasjen eg gjemkte meg i strå
Du telte til hundre eg vett at du såg
Lurer på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg et hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleier det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever får sjå
Kanskje du ikkje fins lenger kanskje det er håp
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me er ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå
Lurer på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg et hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleier det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever får sjå
Den minner meg om en jeg vet, gjør den ikke?
Det er vanskelig å komme med digresjoner langs magen
For i kveld blir jeg tatt fri
Tralle bortover langs gangen med sag i hånden
I en stol ved kroken sitter samemannen
Slips og stol sår på menyen
Ingen som vet, men det er også tingen
Det var det ingen som visste
Jeg ba om et glass vann uten sprekk
Fikk en plastkopp med hank og kvekk
Der var det en frosk på den kopp
Og på væsken måtte det brukes mopp
Patetisk, er det ikke?
torsdag 21. april 2011
Thuesday simply doesn't cut it.
Skjærstorsdag. Helligdag. *skuldertrekk* Godt betalt.
Men jeg ville gått fem hundre mil og jeg ville gått fem hundre til bare for å være den mannen som går ett tusen mil for å falle ned foran din dør.
Ble mistet litt i går, men også funnet. Skyggedanseren, Regnbuejenta, Mistress to the House of Silence, den kommende kvinnelige versjonen av Lars Monsen og hennes Zahltalende mann, min nyeste selvpåkredve inspirasjon til min nordiskættede leiemorderske mellom to permer, GM, damen som ble sittende fast på femti, Ulvemannen, mannen som aksepterer og anerkjenner mine klemmer med holdning til en konge, de tall-løse, de likesinnede, de smilende, de positive, de underholdende, de ukjente og de kjære, de mystiske og de fysiske, de jeg helt sikkert har glemt å nevne i løpet av gledessangen,
og utallige andre medsammensvorende. O lykke!
Hva kan jeg si? Regler er til for å brytes.
Datatla, datatla, datatlatlatlatlatlata!
Men jeg ville gått fem hundre mil og jeg ville gått fem hundre til bare for å være den mannen som går ett tusen mil for å falle ned foran din dør.
Ble mistet litt i går, men også funnet. Skyggedanseren, Regnbuejenta, Mistress to the House of Silence, den kommende kvinnelige versjonen av Lars Monsen og hennes Zahltalende mann, min nyeste selvpåkredve inspirasjon til min nordiskættede leiemorderske mellom to permer, GM, damen som ble sittende fast på femti, Ulvemannen, mannen som aksepterer og anerkjenner mine klemmer med holdning til en konge, de tall-løse, de likesinnede, de smilende, de positive, de underholdende, de ukjente og de kjære, de mystiske og de fysiske, de jeg helt sikkert har glemt å nevne i løpet av gledessangen,
og utallige andre medsammensvorende. O lykke!
Hva kan jeg si? Regler er til for å brytes.
Datatla, datatla, datatlatlatlatlatlata!
onsdag 20. april 2011
"You stay the hell away from me, you hear?"
I hurt myself today
To see if I still feel
I focus on the pain
The only thing that's real
Heldigvis gjelder ikke dette hele tiden, men beklageligvis har det gjort det mer enn ellers. Melankolien har grepet tak i meg igjen. Ikke den gode, halvtriste tonen av godmodig tristhet, men en sorgfull og apatilignende tilstand som hindrer meg i å gjøre så mye annet enn det jeg er nødt til.
And you could have it all
My empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt
En god sang, selv om den sikkert er brukt til alt for mye allerede. Å kunne synge denne, sitte der med gitaren under armen, la fingrene finne de rette tonene og holde stemmens stemning klar.
Try to kill it all away
But I remember everything
Om jeg skal si noe, så har jeg all mulig grunn til å befinne meg et sted mellom lykkelig og tilfreds. Logikken forteller meg dette. Men følelsene mine sier noe annet.
What have I become
My sweetest friend
Everyone I know goes away
In the end
Såret, kan du si. Men bare på innsiden. Best å ikke fokusere for mye på slikt, er det vel? Usunt i lengden. Gavner ingen gjør det heller. Minner meg nesten om en drøm jeg hadde for flere år siden. Uvisst hva det er som fikk den til å dukke opp. Et slott eller en borg, gråsort og taggete av sten, en mendge ganger og trapper på innsiden i gult eller beige, en som faller på utsiden, det er meg og noen holder hånden min så jeg skal klare å komme meg inn igjen før vi er på stranden og beveger oss fremover før vi flykter i motoriserte fartøy. Det hele var nokså hardt, men ikke ødeleggende. Lurer på hva det var som fikk meg til å huske drømmebildene for så lenge siden.
If I could start again
A million miles away
I would keep myself
I would find a way
søndag 10. april 2011
Silver Woods
La meg starte med å snakke litt om rollen min. Jeg var Robert Jones, født Montgommery, tidlig tyveårene og hadde arbeidet som assisterende kjøkkenhjelp og servitør på hotellet i nesten tre år. Hadde et lykkelig og til tider komplisert forhold til resepsjonisten Gabriella. Enkelte hendelser er verd å nevne. Dette er noen av dem. Tidlig lørdag kveld dukker engelen Gabriel opp. Ingen vet at det faktisk er engelen Gabriel, så folk holder seg logisk nok borte fra denne sortkledde skikkelsen. Jones får det for seg at denne svartkledde skapningen er ute etter å ta Gabriella. Jones, som elsker Gabriella over alt på jord, skal til å løpe bort og redde henne da Lucy griper tak i han og holder han igjen. Jones bryr seg fint lite om dette, hyler ut sin lengsel over å ikke kunne redde sin elskede Gabriella og prøver å rive seg løs, så Lucy må ha hjelp av flere for å holde han tilbake. Jones klarer å slite seg løs, stormer bort til vesenet i mørk kjortel og blir stående som forsteinet. Engelen Gabriel strekker ut en hånd for å merke Jones med Godhetens Merke så han kan komme til Himmelen, for Jones er bare snill og hyggelig. Dessverre for både engelen Gabriel og Jones resuterer dette i en meget ubehagelig opplevelse for dem begge. Det ingen av dem vet, er at Jones egentlig er en demon som har tatt seg ferie og derfor skal holde seg langt unna engelekontakt utenom sjefen sin Lucifer. Gabriel berører så vidt Jones på skulderen og Jones går i bakken skrikende av smerte før han blir liggende stille. Veldig stille. Gabriel blir stående. Jones kommer til seg selv og forsøker å kravle av sted på albuene vekk fra dette farlige monsteret da noen (Derek Danger) griper tak i jakken hans og drar Jones bort. Vel i sikkerhet kommer Jones nesten til seg selv igjen, selv om han glipper inn og ut av bevissthet og det eneste som er mulig å få ut av han er en halvgurglende lyd som minner om "Gabby". Lucy tar Jones i sine armer og vugger han forsiktig frem og tilbake men hun hysterisk roper på legetjenesten. Jones blir transportert inn og sheriffen setter seg foran for å "prate" litt. På dette tidspunktet har Gabriella dukket opp og prøver etter beste evne å ta hånd om Jones, selv om han ikke merker noe. Kirketjeneren N.N. er også til stedet under sheriffens avhør. Jones svarer etter beste evne og konstanterer at sheriffen er "en god mann" som ikke skjøt på denne mystiske, men ufarlige kvinnen i sort. Gabriella holder på å knekke sammen i gråt over hele situasjonen, mens Jones faller tilbake til mer normal sløvhet - hans elskede er trygg og han kan slappe av igjen. Nevnte jeg at jeg fikk spille SIS (Skummelt I Skogen) på denne laiven også? Å jo da. Klarte til å med å få en spiller til å falle ut av et vindu (ingen ble skadet utenom lattermusklene mine i etterkant av hendelsen), gi usunne piller til frøken Godhet og frøken Nesten Bare God som begge jobbet på kjøkkenet sammen med meg fordi min indre demon kjedet seg (her ble folk skadet, men bare inlaiv), spist englefrukt (med tragiske følger) og havnet i helvete (som torturist, ikke offer - demoner er kjekke å ha til slik, vet du). Afterlaiv var det. Regner med at dette blir utgitt etter midtnatt, så da hendte det i går. Kaizerskonsert også, forresten. Soundtrack? Greit det.
torsdag 7. april 2011
Hjemlengsel
Det er nå snart en uke siden jeg dro hjemmefra. En uke hvor mye har hendt. At det skulle bringe frem denne følelsen var ikke noe jeg hadde regnet med på forhånd.
Tema tillit dukker opp i hodet mitt og jeg får det bekreftet at jeg ikke stoler på noen, ikke en gang meg selv. Det er sårt å si det, men denne overhengende følelsen av maktesløshet og mistro tærer mer og mer på meg.
Av og til lurer jeg på om det er lurt å slippe meg ut i verden.
Å savne noe eller noen er ganske så normalt. Å savne et hjem, et sted å kalle sitt eget, faller nok også i den katogorien. Ansvaret som et hjem fører med seg vet jeg ikke om jeg kan påta meg for andre, men med meg går det fint. Likevel kan du ikke beskylde drømmer for å være annet enn det de er.
Jeg savner deg.
Tema tillit dukker opp i hodet mitt og jeg får det bekreftet at jeg ikke stoler på noen, ikke en gang meg selv. Det er sårt å si det, men denne overhengende følelsen av maktesløshet og mistro tærer mer og mer på meg.
Av og til lurer jeg på om det er lurt å slippe meg ut i verden.
Å savne noe eller noen er ganske så normalt. Å savne et hjem, et sted å kalle sitt eget, faller nok også i den katogorien. Ansvaret som et hjem fører med seg vet jeg ikke om jeg kan påta meg for andre, men med meg går det fint. Likevel kan du ikke beskylde drømmer for å være annet enn det de er.
Jeg savner deg.
onsdag 6. april 2011
Island
Hei. Beklager at jeg ikke har vært her med ord i det siste. Kommer en post om hvorfor senere.
I skrivende stund befinner forfatteren seg på en vulkansk øy to tidssoner vest for hjemlandet. Dette er nok til å gjøre soving på fly til en både behagelig og foretrekkbar reisemåte. Den gyldne sirkel er avrundet, turistsaker observert og handlegaten nedtråkket. Dessuten har jeg spist pølsa til Bill Clinton.
På en resturant ved Gullfoss kjørte de Jones' personlige soundtrack og deretter noe i samme sjanger på høytaleranlegget. Hvorfor er verden så god?
Jo, jeg er vel egentlig opptatt og har egentlig ikke tid til dette, men jeg syntes at leseren min ikke skal lide for at jeg er på farten andre steder.
I skrivende stund befinner forfatteren seg på en vulkansk øy to tidssoner vest for hjemlandet. Dette er nok til å gjøre soving på fly til en både behagelig og foretrekkbar reisemåte. Den gyldne sirkel er avrundet, turistsaker observert og handlegaten nedtråkket. Dessuten har jeg spist pølsa til Bill Clinton.
På en resturant ved Gullfoss kjørte de Jones' personlige soundtrack og deretter noe i samme sjanger på høytaleranlegget. Hvorfor er verden så god?
Jo, jeg er vel egentlig opptatt og har egentlig ikke tid til dette, men jeg syntes at leseren min ikke skal lide for at jeg er på farten andre steder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
