"You stay the hell away from me, you hear?"

I hurt myself today

To see if I still feel

I focus on the pain

The only thing that's real

Heldigvis gjelder ikke dette hele tiden, men beklageligvis har det gjort det mer enn ellers. Melankolien har grepet tak i meg igjen. Ikke den gode, halvtriste tonen av godmodig tristhet, men en sorgfull og apatilignende tilstand som hindrer meg i å gjøre så mye annet enn det jeg er nødt til.

And you could have it all

My empire of dirt

I will let you down

I will make you hurt

En god sang, selv om den sikkert er brukt til alt for mye allerede. Å kunne synge denne, sitte der med gitaren under armen, la fingrene finne de rette tonene og holde stemmens stemning klar.

Try to kill it all away

But I remember everything

Om jeg skal si noe, så har jeg all mulig grunn til å befinne meg et sted mellom lykkelig og tilfreds. Logikken forteller meg dette. Men følelsene mine sier noe annet.

What have I become

My sweetest friend

Everyone I know goes away

In the end

Såret, kan du si. Men bare på innsiden. Best å ikke fokusere for mye på slikt, er det vel? Usunt i lengden. Gavner ingen gjør det heller. Minner meg nesten om en drøm jeg hadde for flere år siden. Uvisst hva det er som fikk den til å dukke opp. Et slott eller en borg, gråsort og taggete av sten, en mendge ganger og trapper på innsiden i gult eller beige, en som faller på utsiden, det er meg og noen holder hånden min så jeg skal klare å komme meg inn igjen før vi er på stranden og beveger oss fremover før vi flykter i motoriserte fartøy. Det hele var nokså hardt, men ikke ødeleggende. Lurer på hva det var som fikk meg til å huske drømmebildene for så lenge siden.

If I could start again

A million miles away

I would keep myself

I would find a way