Hadde jeg hatt et bedre språkøre, hadde jeg lært meg klingonsk.

Yepp, det hadde jeg gjort. Men, hvis jeg hadde hatt flere liv, hadde jeg også gjort mange andre ting. Lært meg Romulan, for eksempel. Perfeksjonert en fascinerende form for ferdighet ikke mange andre hadde kunnet. Koblet meg opp så jeg kunne brukt en livstid på, vel, det jeg ville, egentlig*. Under forutsetning at jeg kan ha samme kropp, hukommelse og lignende i mitt neste liv. Omtrent som i the Commonwealth Saga.
Likevel, "Hab SoSlI' Quch" har sin sjarm, har det ikke?

*Som om du ikke har gjettet det allerede.

Star Trek, part three

Part Two.

Captains log, additional entry.
On the way to search an unexplored area in the Delta Vanis Cluster, we are now under attack by several ships of unknown orign.

Captains log, Stardate 2409,32.
After the successfull battle at a metior field in the Delta Volanis Cluster, I have been reassigned to a Nova class craft Science Vessel, the USS Oribaza. I have made an offer to the entire crew: if there is anyone who want to leave the USS Hamilton, I'd be happy to welcome them onboard my new ship if there was a spot open for them. 67% of the crew accepted my offer. However, the Oribaza have need of a much lesser crew than the Hamilton, and despite the size differences, not everyone who applied for transfer got assigned to my command. I was able to make room for the rest on the USS Celeste with a promise of a job on my ship as soon as any available positions opens up.
Lieutenant Anthi have joined me on the ship's maiden voyage and is pleased to be able to continue to serve as my First Officer. I hope this may this prove to be a better mission than the last.

---

Captains log, additional entry.
After a True Way attack, I have watched the destruction of the advanced warning satellite Aello, along with with several of my crew on it. What was suposed to be a simple repair job ended with the death of Chief Engineering Officer Jhryn Jhahl. We pursued the enemy ships and made sure that none of them escaped.
Yet there it is little or no comfort in the thought that he and the rest of the team was revenged.

Catains log, additional entry.
First Officer Anthi have been emotionally compromised and is relieved of duty untill futher notice. The USS Oribaza now lack both a First Officer and a Chief Engineering Officer.
Morale is low. We are setting course for the Sol System.

Diary.
The loss of a great friend and coworker takes it's toll on both Anthi and my self. I'm thinking of giving all hands shore leave, Officers included. We just need to go home, first.

Star Trek - the blog. Part Two.

Part One.

Acting Captain log, additional entry.
After the accident, we transported Captain Sovngarde and the rest of the survivors to the Sick Bay. The Chief Medical Officer had grim hopes and expressed his sincere fear to me after one crewman had an incident and startet to develop curiously sympthoms. The USS Hamilton is, as of this moment, under quarantine.

Captain Mobeus' log, stardate 2378,5.
Captain Sovngarde died tonight. Murdered. Along with the late mr. Reid. I have ordered Lieutenant Skjor to handle the investigation.

Captains log.
We have lost all possible contact with Starfleet. Chief Specialist Natasja Volkova have sealed the bridge from the rest of the ship. Until reinforcements arrives, we must fight the Borg alone.

Captains log.
Last entry.
We have been hailed by what we think is another Starfleet vessel. Help is on the way. And we need it desperately.

---

Acting Captain Reid's log, stardate 2409,3.
First entry.
The USS Hamilton has been reclaimed by Starfleet personel. Whatever enemy who captured the ship have been long gone since the slaughter. All what is left here are the dead. Yet there is still a foul precence of danger onboard. I rallied my team and took back most of the ship. Tactical Officer Anthi have just secured the brigde. As the highest ranking Officer left alive, I am now Commanding Officer aswell as acting Captain.

Captains log.
I, Cathrine Miranda Reid, have been promoted to Captain of the USS Hamilton by Admiral Quinn. As my First Officer, I have selected Tactical Officer Anthi. Together we shall set out to the end of the universe and bring back knowledge from strange, new worlds. This ship have a purpose again.


Dr. Reid's diary.
I never wanted to be Captain. Never. I was happy with my research and the company of my music. Yet, here I am, almost field promoted to what most of the crew calls a cursed ship. One of my few comforts is that Anthi is here with me and sharing my discomfort. The USS Hamilton is not a happy ship, that's for sure. I have little of argument against the rumors. This is, after all, the ship where my father was killed.
First stop; Andoria, followed by a trip to the Memory Alpha.

Følelsesmessig blottstilt

Tidligere når jeg var trist hørte jeg på Guns'N'Roses. Det hjalp, på en måte. Jeg dukket ned i følelsen, lot den komme til overflaten, omfavnet den.

Lot den leve i meg, lot den oppsluke alt annet, lot den brenne i meg.

Så, etter en stund, ble det bedre igjen. Ikke nødvendigvis helt bra, men bedre enn jeg hadde vært før jeg trykket på Play. For de som kjenner meg, virkelig har kjent meg, vet at Guns'N'Roses er en stor, rød varsellampe, akkompagnert med en høy, ulende sirene. Det krever tiltak og det krever tiltak NÅ.

Det er kanskje to, muligens tre, jeg har sagt dette til tidligere. Nå hører jeg på Linkin Park, men jeg vet ikke om det er et faresignal. Jeg tror det er mer for å dempe smerten. En slags bedøvelse, om du vil. En bedøvelse som hjelper. For nå. Men når jeg skrur av maskinen og går til et annet sted, så stopper det.

Jeg ønsker meg et bedre sted nå. Et deilig sted.

Lest litt om BPD. Nå har jeg to mennesker jeg forstår bedre; både den som sendte meg materialet i utgangspunktet og en av de smarteste personene jeg noen gang har vært så heldig å kjenne:
En sann Asura.

Og jeg er følelsesmessig påvirket. Blottstilt.

Måtte vi alle leve lenge nok og vel.

Save me

Dagen skygge henger over meg. Bare nattens lys gir meg fred. Klassisk kontrast, selvsagt. Hvordan kan en natt lyse? La meg først starte med å forklare dagens skygge. Dagen er som oftest full av sollys, noe som gjør at ting, personer og hendelser fremstår som klarere og skarpere i synet vårt. Likevel, hvis du vender en lyskilde mot et objekt, vil dette objektet kaste en skygge. Hvis vinkelen til lyskilden endres, endres skyggen også. Poenget er at skyggen eksisterer. Slik er naturloven.
Ved fravær av lys svekkes øyesyn. Ting, personer og hendelser blir uklare. Det er som om det har senket seg et romantisk mysterium over det hele. Våre resterende sanser blir mer benyttet og kan fremstå som sterkere mens synet svekkes. Slik er det alltid hvis en sans dempes, en må stole mer på de andre.
Mørket, liksom natten, har en egen for for lys. Et dunklere lys som ikke er like lett å få øye på. En må merke seg dette lyset uten særlig hjelp av øynene, for først da kan en være obs på nattens og mørkets lys.
Det er lettere å holde ting skjult om natten. Både fordi de fleste sover om natten og at der er vanskeligere å bruke øynene i fravær av lys. Likevel føler jeg meg bedre i dette lyset enn i skyggen. Kanskje fordi jeg har hemmeligheter jeg ønsker å holde skjult. Kanskje jeg er innstillt på en annen døgnrytme. Kanskje det er fordi jeg ikke er så glad i mennesker for tiden.
Kanskje det er mange grunner til at jeg finner nattens lys lettere å leve i enn dagens skygge. For på meg virker det i alle fall slik nå.
Dolkedronningen hadde rett hele tiden. Det bare tok en stund før jeg oppdaget det.

Frem til neste måne, full eller halv, får håpet holde. Selv om det føles som det er lenge siden jeg har hatt noe håp nå. Jeg får vel dele kong Vinters frykt for en stund fremover.

En dag for mental kaffe. Gårsdagen, altså.

Hei. Jeg tenkte det var uforpliktende nok til å starte med. Hei. Å, der sa jeg det igjen. Det var ikke meningen.

I dag er det en dag hvor jeg mentalt trenger kaffe. Hvorfor? Jeg er trøtt. Konklusjon: jeg trenger kaffe for å våkne. Og i følge SatW drikker nemlig nordmenn masse kaffe, så da burde jeg prøve meg på det jeg også. Og siden virkelig kaffe gjør meg trøtt, så tar jeg det mentalt istedenfor. Logisk, ikke sant?

Hvorfor jeg er trøtt? Å, jeg har ikke sovet så mye som jeg skulle. Eller, jeg har sovet, men sovemønsteret mitt er ikke tilpasset arbeidstidene mine nå for tiden. Så for å holde meg våken trenger jeg mental kaffe.

En stund senere og jeg merker at jeg ikke trenger mental kaffe lenger. Spørsmålet er da som følger, fungerte det eller ikke? Og benyttet jeg meg av mental kaffe? Har dette egentlig noe med saken å gjøre i det hele tatt? I utgangspunktet nei, men det gjør vel ikke så mye.

Jeg er egentlig ganske lett slik å ha med å gjøre. Dette er til tross for at trøttheten kommer og går i løpet av timene. Tror jeg. Dessuten er det snart fullmåne, og det får søvnmønsteret mitt til å være så på tvers av standardisert døgnrytme at jeg skulle tro jeg var varulv. Hurra.

Jeg er seriøst trøtt nå. Klarer knapt å holde øynene åpne. Sitter og vingler på krakken. Kveler gjesp etter gjesp. Snart seng. Gleder meg. Må bare ikke sovne på bussen.

Kom nå også på hvorfor jeg liker fremtiden – konseptet hypersøvn. Nei, det er ikke en søvn som er kort som du får mye ut av, men den lange, kanskje drømmeløse søvn som du sover mens du reiser mellom stjernene, langt der ute i det kalde og sorte som intet ord kan beskrive bedre enn Space.

"You know, like guns."

Min mysterinne er glad i det alfabetiske ord. Den metalliske pennen. Cleaveland. Kniv. Kniv på kjøtt. Kjøtt på kniven. Skjegg på kniven. Et skrikende kvinnesyn. En ensom monolitt kald under skyene og i elektrisk, dempet lys. Alt sammen under en hvit hund og en rød himmel i frakk. Matrixstil. Svømmende. Til øyen man ikke kan nå alene. Et bilde av noe som kom før. Et fortidspust gjennom en nypusset stank av forræderi. En drages husfrue. Londons Dublin.

Teens varme er din varme.

Kaffens varme er andres varme.

Bare vannets varme er min.

Min mysterinne bor utenfor Dødens By. En sjarmerende skapning, noe yngre enn meg selv, mellom tvillinghøydene: det vil si de to kontrastene. Hun er også den eneste andre som har samme fokus på et tema som står meg vesentlig nærme (vel, mer plantet dypt i røttene til mitt hjerte, hvis jeg skal være ærlig) og det å ha likesinnede rundt seg selv er en ypperlig måte å få bekreftet sine synspunkter på. Vi traff hverandre ut i fra en omgangskretsdefinisjon hun nekter å vedkjenne seg som medlem av (noe jeg har fått inntrykket at bare en annen person har gjort suksessfullt frem til nå) og har siden den gang oppgradert vår relasjon til å omfatte langt mer enn tilfeldighetene skulle tilsi. Ah, søte komplikasjoner som forvirrer og forverrer menneskelig kontaktinformasjon og mønstre. Over tid.

I våre hjerter og sinn, låst.

Voldsomme hjerter ender voldsomt.

Og vårt sinn er ikke vårt eget.

Min mysterinne har dratt meg med på en fremtidig sammenkomst hvor jeg mest sannsynlig skal være klovn i forkledning blant andre i rolleløse kostymer. Opplevelsen vil bli interessant, for å bruke et sjeldent skrevet ord.

En annen fascinerende sak er at undertegnede, sammen med personen hvis fysiske styrke er til en klassisk game-tank, prøvde i nesten en skoletime å få opp en låst dør. Faktisk. Dette er en dør som er sjelden åpen og som må ha en spesialnøkkel, men likevel. Til sist, takket være kraften til den som ikke er meg selv, fikk vi det til. Hvorfor nevner jeg dette? Enkelt. Situasjonen endte ikke med at vi fikk åpnet døren – den eskalerte til det punktet hvor vi måtte tilkalle assistanse fra en høyere oppe på næringskjeden. Vel, det var noe bak den låste døren som vi ikke fikk til å få gjort alene, derfor en kjapp telefon til kavaleriet som kom springene til unnsetning på apostlenes hester. Alltid morsomt med slike ting. I ettertid, selvfølgelig.

Sitatet? Å, det er Eliot Lefebvre. Tatt ut av sammenhengen, selvsagt. Ikke forventet at du skal lese det samme som meg.

Som lysglimt blant stjernene suser de

Små snuter blant stjernene

Som to små sjeler i en ekse

Laget av tann og tare og magesyre

Gjemt i mors glemte kjellertrapp

Der mørket mellom avstanden til lyset

Er elektrisk støv i verdensstøyen

Engelsk om morgenen

Eller irsk, om du vil. Det hjelper på et humør som er fylt med blod og fyll og faenskap. Kan ikke forstå helt hvorfor, men når et internasjonalt språk og klemmer hjelper deg gjennom dagen, så er det det som hjelper deg gjennom dagen. Ignorer det at alle tror det er fordi det er Valentinsdagen.

Tillat meg å presentere verdens nest beste. Dette er et individ jeg bare har kjent noen måneder, men som allerede er regnet som en venn. En god venn. En livslang venn. En venn som på et eller annet tidspunkt kommer til å være med på et verdensomspennende eventyr og en episk reise med et uoverkommelig mål hvor vi begge vender trygt hjem igjen etterpå når vi er ferdige med det som skal gjøres og gjøres er gjort. Hun er, som tittelen tilsier, verdens nest beste. Og jeg er glad for å ha henne i mitt liv, for det er en fin ting å fylle livet sitt med fine ting.

Følelser er egentlig en fantastisk ting.

Det var også alt jeg ville formidle. Følelser er egentlig en fantastisk ting. Tenk det, du. Takke seg til muligheten å ha følelser, for alternativet er langt verre.

A shout out

Jeg ønsker å tilegne dette innlegget til Dolkedronningen og min mor, to vidt forskjellige personer. Likevel, det er de to som har gitt meg rådet jeg har fulgt. Begge hadde det samme motivet også.

Jeg vet ikke om det kommer til å fungere. Jeg vet heller ikke om det vil virke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil holde ut.
Det er så mye jeg ikke vet. Men jeg prøver. Og for det er jeg dem stor takk skyldig.

Av alle de usannsynlige kombinasjonene var dette en jeg ikke kunne se eller forvente meg.

Pink Sone, Shadowdancing, ØYA

Jeg har tenkt en stund. Potensielle kandidater, både gamle og nye, for en ny allianse er under vurdering og spekulering fra min side. Flere av scenarioene vil ikke forløpe seg som annet enn tankespinn, men muligens, kanskje, vil det være et glimt av hvordan ting en gang vil være.

Så kom jeg fram til at en beskrivelse Styx uttalte om min tidligere laivsøster i Bergen mens førstnevnte og undertegnede var sammen passer nå ganske så godt på meg selv. Dette var mens jeg tenkte på Styx, Dolkedronningen og andre som ikke er verd å nevne ved navn om hvordan det var å være en involverende person og påvirkende kraft i deres liv, hvorpå en forklaring Styx kom med på hvordan det er mulig å være som studinen som så vidt meg bekjent fortsatt residerer på Vestlandet. Det at hennes ord kan brukes om meg, tar jeg egentlig ikke så tungt. Det forteller mer om meg selv i nuet, den behagelige akseptheten rundt tema og konsekvensene som følger med den.

Så, ut av det blå tok frøken S kontakt med meg igjen. Med dette i bakhode ble selvsagt nok et fantasifoster skapt, logisk nok. Likevel, selv om det er en fremtid jeg kan ønske meg og finne behag i, er det lite trolig for at situasjonene vil utspille sine roller til forslagets fordel. På en annen side, så kan det tenkes at en annerledes form for utvikling tar sted. Slikt som frøken S og jeg har snakket sammen tidligere, vil et kompaniskap innenfor gitte rammer ikke være utelukket. Dessverre har vi flere hindringer som vil sørge for en meget langsom felles reise til sådan et mål, det vil ta både tid, krefter, planlegging og vilje fra samtlige sider, noe jeg er usikker på vil holde etter hvert som vi beveger oss i den retningen de fleste andre velger å kalle forover. Personlig er jeg åpen for negativ utvikling, så vel som positiv tilbaketrekning, hopp til siden og lignende.

Og på toppen av det hele går jeg nå rundt og prøver å tenke meg til hva en kollega av meg har i hodet sent på kvelden. Som om jeg virkelig trengte enda en digresjon i topplokket.

Å, ja, digresjon. Jeg vil ha pannekaker. Fornøyd nå?

 Fine girl you are the girl I do adore
And still I live in hopes to see
The holy ground once more, fine girl you are

The damage I have done

For fem år siden satte jeg meg ned og startet denne bloggen. For å være ærlig hadde jeg ikke trodd jeg ville fortsette å skrive etter så lang tid. Jeg håpet, selv om det også var kun et lite håp. Etter å ha tenkt tilbake på perioden som har vært, er min første tanke at jeg ikke har endret meg så mye. Vel, noe må en regne med, men likevel vil jeg si at jeg er i relativt stor grad den samme personen jeg var. Blant annet ønsker jeg fortsatt å være noe som ikke er så ulikt fra den tiden.
Årene har vært gode mot meg, det kan jeg ikke benekte. Mangt har hendt, mye blitt forandret, erfaringer er tilegnet på godt og ondt, men i bunn og grunn er jeg fortsatt den samme.
En annen tanke som slo meg var at etter fem år burde jeg kanskje føle meg eldre. Gammel, til og med. Dette var en passerende følelse, delvis dvelende, men flyktig likevel. Mer moden, kanskje. Sikrere på hva jeg vil. Det gjør det nødvendigvis ikke lettere å få det, men jeg har en klarere liste av prioriteringer å gå etter. På godt og ondt.

Mitt lille område av Internett kommer nok fortsatt til å leve. Hvor lenge, det vet jeg ikke. Forhåpentligvis en stund til.
Vi får se.

Tradisjonelt skal en blogger takke alle de som har vært med vedkommende i løpet av denne tiden. Vel, folk har kommet og gått, lest og ikke lest, så hvem som fortsatt følger mine ord etter så lang tid vet jeg ikke, og for å være ærlig, bryr meg heller ikke om. Denne saken her er for min egen del, min og min egen, så hvorfor skal jeg lovprise folk som ikke er en del av verken prosessen eller produktet? Mitt hjerte har ikke annen plass til slike enn et publikumsforhold sett fra scenen. På en annen side, det er kanskje slik det skal være også. Og jeg klager ikke.

Så, fem år. Vi får se hva som skjer i løpet av de fem neste. Gleder du deg?