Drømmer, zombier og klimaks.

Har du noen gang den følelsen av å kunne fortsette på en drøm? Nei, ikke en dagdrøm, jeg tenker mens du sover, våkner og legger deg til å sove igjen. Det trenger ikke være samme dag, samme måned eller samme år heller, tid er (nesten) uvesentlig. Det er mer følelsen av av å plassere en fantasi på pause, utvikle universet og deretter fortsette på historien ved en senere anledning. Selvsagt, hvis det har gått for lang tid og du ikke kan huske om du har drømt noe lignende tidligere, så er det ingen umulighet for at det blir med følelsen. Men likevel, det fremstår så ekte, så sant... Uansett, grunnen til at jeg tar opp tema er fordi jeg selv våknet i denne tilstanden og ville gjøre noe med det, og da fremsto blogging som et reelt alternativ.

Nettet gikk. Kan dette være starten på apokalypsen? Hjelp, kommer zombiene? Og jeg er ikke klar! Stemningen passer – torden, lyn, høylytt regn og klokken nærmer seg midtnatt. Som Elan sa - klimaks.

Beklager, men siden verdens ende kanskje er her nå, har jeg andre ting som er mer vesentlig enn internettskribleri.

Livstegn

En tangentarbeider bemerket at med mitt hår glatt bakover og briller slik jeg har nå gjorde meg stilmessig som en jazzmusikker fra sekstitallet. (Ja, jeg så bilder og ja, profilen var så å si den samme.) Siden mannen kan sin ting, har jeg funnet ut at min nyeste tilføring av toner skal være Bill Evans.

Jazz er ikke en side jeg har latt få utvikle seg særlig mye, selv om det er passende personlighet ovenfor stemningen. Det er kanskje på tide å gjøre noe med saken?

Smakebit?

Merkelig lørdag

La meg fortsette med introduksjonene.

Jacob, som har flere likheter med en karakter fra Twilight enn noen andre enn jeg vil innrømme for meg selv, ble tilknyttet avdelingen for kort tid siden og har allerede rukket å sette sitt personlige preg på omgivelsene rundt seg. (Og med omgivelser mener jeg det private rom da det ikke er korrekt å endre på noe fysisk her ved hotellet uten godkjennelse fra så å si høyeste hold, men det er en annen historie.) Vedkommende har også en del til felles med flere folk fra klassen min på videregående også.

Womb (som selv valgte callsign), er en del av det faste crewet fra før jeg forlot natten. Selv tenkte jeg å finne en referanse til Di Grind, men nei, det var nok ikke aktuelt. Personlig må jeg også si meg enig i at selve ordet er et godt ord (og betydningen enda bedre enn alle andre sammenhenger enn denne her). Utenom det er Womb en av de mest balanserte og fåmælte ikke-søringene jeg vet om, samt har mer til felles med the Unbeliver enn resten av gjengen her.

Begge disse to har først nå blitt nevnt og offisielt navngitt i denne posten.

Når ripsbusk og blåbærlyng faktisk betyr ripsbusk og blåbærlyng

En kollega av meg trodde jeg snakket om kjæresten og elskerinnen. Nei, de er ikke en og samme person og nei, det var heller ikke det jeg mente.

Etter å ha plukket røde bær, blå bær og støvsuget sistnevnte er jeg rimelig ferdig med denslags. I alle fall for i år.

Sopp, sa du? Ja takk. Å, mente du at jeg skulle være med å plukke dem? Ellers takk, jeg er langt i fra noen samler.

Bortsett fra det har Sølvtunge grunn til å glede seg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Enkelte ting er for store til å la passere uhindret. Enkelte hendelser kan man ikke overse.

Gårsdagen var slik.

Nå, i morgentimene mens folk står opp til oppdateringen, har ordensmakten, ytringsfriheten og andre etater gitt oss en klarere versjon av hva som hendte. For å være ærlig kunne jeg godt klart meg uten hadde jeg sluppet å leve i usikkerhet. Dessverre er dette umulig, så en avsluttende konklusjon er nok like bra for meg som for resten av landet.

Jeg skal ikke komme med noen ytringer vedrørende det som har hendt. Jeg skal ikke spekulere nytteløst eller komme med vittigheter. Men en ting kan jeg gjøre uten å skjemme meg ut. Jeg kan beskrive hva jeg selv har opplevd så langt.

Byen er stille. Det er den første følelsen som slår meg. Det er fredag kveld, sommerferie, opphold fra regnet og ingen mennesker ute i gatene. Den første beskrivelsen, som jeg nesten ikke vil vedkjenne ovenfor meg selv, er død. Aldri før har jeg kjent dette bildet, denne følelsen, på denne måten. Det er vel det at det er noe jeg selv kan gjøre kontrast, noe jeg kjenner og vet om. Jeg blir sittende og vente på en trikk. En gruppe menn dukker opp fra bak et gjerde. Jeg stivner. De går til en bil, setter seg inn, starter bilen og blir borte. Jeg sitter igjen i stillheten. Den første trikken kjører i motsatt retning. Den er tom. Trikken mot sentrum, den jeg skal på, er også tom. To stasjoner senere kommer det på en person til. Trikken stopper ved Solli plass. Jeg må gå derifra og inn mot sentrum. Det står politi og militære på gatehjørner. Politibiler og abdre biler med sorte ruter beveger seg rundt og rundt i området. Jeg stopper og bretter opp den nederste kanten på buksen. Øyeblikkelig er oppmerksomheten rettet mot meg - en uniformert kvinne på den andre siden av gaten setter øynene i meg. Jeg går videre uten å snu meg eller vise på noen måte at jeg vet hun følger med. Nå er det flere mennesker og biler enn det var tidligere. De fleste går flere sammen enn bare en. Likevel ser jeg enslige rusle forbi. Selv er jeg en av dem. Til nå har jeg bare sett en knust rute, og det var på en bil ved Skøyen. Det står militærbiler i veien opp til Slottet. Parken rundt er stengt av med politisperring av plast. Tre sivilkledde går gjennom sperringen opp mot Slottet. Jeg går videre før jeg ser hva som skjer med dem. Gatene rundt hotellet er sperret av. Naboene har treplater i vinduene sine. Jeg må benytte hovedinngangen for å komme meg inn. Inne er det begravelsesstemning. Etter hvert som natten siger av sted tikker oppdateringene inn. Nyhetene blir bare verre og verre. Før kl fire bekrefter de at det er det er 80 drepte på Utøy så langt. Tallene forventes å stige enda mer. Jeg dropper å følge med videre etter dette.

Dette var en kort skildring om hva som hendte med forfatteren av denne bloggen kvelden 22/7-11.

Ishave

Jeg tenkte jeg kunne presentere et par personer som blir omtalt her uten å være for utleverende. Et par setninger, noe som gjør at man kanskje vil ha et litt bedre forhold til dem enn før man starte å lese.

Timmy er den første personen blant mine kollegaer som fikk callsign, så derfor passer det å starte med han. Fyren er på min alder, sterkt opptatt av det mellommenneskelige sosiale samværet og har en serviceholdning jeg ikke kan annet enn å imponere. En stående spøk mellom oss er bruken av ordet darling.

Herr Snillhet (aka herr Stillhet) fikk sitt callsign på toget ned fra Geilo. Han er den jeg føler jeg har hatt mest hjelp til å navnsette, både fordi jeg ville ha noe som passet og som samtidig var noe jeg kunne skrive med god samvittighet. Mannen er en av de få, hvis ikke den eneste, som har gjort meg til den tro at det å være iskald ikke nødvendigvis er verken et negativt eller skremmende personlighetstrekk å ha.

Minion (aka Apollo aka Linsey Logan) er hun som har byttet callsign flest ganger. Jenta var tidligere lærling og ufaglært, men som nå står ganske så stødig på egne ben og høye heler. Det faktum at ingen har forklart henne tilfredsstillende hva ordet ”minion” faktisk betyr, er min egen feil da jeg rotet meg bort i egne ord (til Fightingbirds store fornøyelse).

Tre får være nok for denne gangen, synes du ikke?

I den grad det onde er et problem‏.

Jeg tror, at en grunn for å være god, er for å hindre egen ondskap. Å leve i fornektelse, å nærmest gå i mot sin natur. Dessverre sier ikke dette noe om hvor sterkt den andre natur er, men da jeg har fått inntrykk av at det er flere gode mennesker enn mindre gode mennesker. Altså må jeg trekke den konklusjon at enten er ikke denne ondskapsfulle trangen stor nok til å overleve og overkomme tvangen folk utsetter seg selv for eller at denne onde siden rett og slett mangler i flere mennesker enn jeg tidligere har trodd. I det første eksempelet betyr dette at vi alle har en viss porsjon ondskap i oss, men at ikke forholdene alltid er lagt til rette, så fritt utløp blir som oftest hindret. Det andre eksempelet viser til at ikke alle trenger å kjempe for enten det gode eller onde da de mangler den ene siden. Av åpenlyse årsaker velger jeg å tro at eksempel nummer en er det som er reelt da litteratur, populærkultur og egne erfaringer bygger opp under denne forklaringen. Dessuten ville verden vært et langt mer grusomt sted om den andre forklaringen skulle vise seg å være sann.

Som en kan se ut i fra denne teksten er det dessverre ganske så klart hvor jeg selv befinner meg på denne skalaen.

En annen som befinner seg på denne skalaen er en person jeg velger å kalle Druidetresjel. Duidetresjel er en personlighet i omgangskretsen min hvis ord jeg har en tendens til å sette pris på. Vedkommende kjemper det radiostemmen Three Dog kaller ”the good fight” på flere områder, blant annet da god versus ond. Hvordan Druidetresjel har det i hverdagen vil jeg helst slippe å tenke på, men faktum er at vedkommende fortsatt har krefter til å stå i mot sine egne demoner er både fascinerende og inspirerende. Personlig ville jeg foretrukket å se en slik kamp tapt en gang. Ikke nødvendigvis hos meg selv eller Druidetresjel da jeg er enda redd for hva et slikt tap vil ha av betydning, men den vitenskapelige og nysgjerrige delen som ikke trenger å tenke på, eller leve med, konsekvensene i etterkant.

Noen andre som kan sammenlignes er Sølvtunge og Spacebar som har sine egne kriger. Jeg mistenker også Revemesteren og Ekorn for å oppleve det slik, men jeg er ikke sikker på om det er sant.

Den eneste grunnen til at jeg ikke avviser forklaring nummer to helt og holdent er sjefen min sin fortjeneste.

Jeg burde virkelig ikke blogge nå...

Jeg kledde meg tydelig meg åpenlyst nok da tre ulike personer fra jobben tok referansen samt min mor og hun jeg holder på med. Himmelen er rød, men det burde ikke gjøre noe annet enn at jeg ser, observerer og lagrer det faktum her. Uansett. Det er første gang på virkelig veldig lenge at noen har kommentert og sett hva det er jeg forsøker å sende ut, så klesmessig har denne dagen vært tilfredsstillende. Og matmessig. Og ildmessig. Ismessig. Eder og galle har også sin plass her. Mestringen av alternativ informasjon gjorde Fightingbird langt høyere stilt enn Minion denne gangen. Timmy, darling, hvor sant er ikke hva du sa. Bli bedre, Romeo, og god helg. Og herr Gresskar? Tusen takk. Selv om jeg ikke viser det betyr det ikke at jeg ikke setter umåtelig stor pris på det. Hvit Audi.

En fugl flyr over himmelen.

En jente som vlle bli kjent med meg fordi hun syntes jeg virket interesant linker til meg, så da burde jeg gjøre det samme (selv om det teknisk sett ikke er det siden jeg bare legger henne ut i denne posten her og ikke som en konstant link, men vær så snill å ikke gå bananas over dette).

Jeg trenger å være pensjonist for en liten stund.

Så, helgen er nå offisielt over og jeg har overlevd, vel, egentlig alt.

Fredag måtte jeg snu døgnet fra natt til dag, noe som alltid tar på kreftene. Fredag fikk jeg gjort rent hele leiligheten og justert møbler til beste plassering laivmessig.
Lørdag skulle verden ende, noe den ikke gjorde. Lørdag klarte jeg å ikke gå helt opp i sømmene. Lørdag hadde jeg en forsmak på ekte redsel i form av en zombiesituasjon.
Søndag fikk jeg gjort rent mesteparten av stedet mitt igjen. Søndag hadde jeg private hendelsesforløp av dramatisk art som heldigvis endte godt. Søndag ventet jobben igjen.

Det er mange ting som står i hodet på meg nå, men størst av dem er tanken om å hvile ut, godt og lenge. Beklageligvis måtte jeg ofre "femdager'en" for å få helgen unnagjort, noe jeg virkelig ikke burde klage over. Særlig ikke når en leser slike ting som dette. Og vet du hva det verste er? Vi har allerede gått hen og proklamert nyheten om prolog nummer to før hovedlaiven. Gærne mennesker.

Natten blir kortere og blå.

Og i morgen går verden under (igjen).

Jeg skapte et monster av momentum. Men ikke helt uten blogging heller. Det lever. Dessverre kan jeg ikke deler detaljene med deg. Ikke enda. Kanskje senere.

Tomgang

Noen ganger, bare noen ganger, ikke hele tiden, stopper det opp. Det spiller ikke så stor rolle om hvor du var først, like brått som å tråkke på bremsen i panikk eller å langsomt skru volumet ned, så går ting over til minimalt med bevegelse. Et slags frysepunkt, kan du nærmest si.

Vi har ikke tid til å gjøre det vi har lyst og det vi har lyst til burde ikke gjøres heller. Det etterlater oss ganske utenfor, skulle jeg tro.

I et forsøk på å forbedre stemningen gir jeg deg Måneskinnssonaten. Og beklager.

"Jeg foreslår forsiktig å gå tre skritt til høyre og du klatrer opp i et tre på venstre side."

Å bruke bilder i samtalene mine har jeg gjort, vel, lenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men jeg mistenker at det er år, hvis ikke tiår, det er snakk om her. Av åpenlyse grunner finner jeg denne metoden å føre en samtale på tilfreds, hvis ikke hadde jeg endret den for evigheter siden. En halv evighet, i alle fall. Og nå har mennesker rundt meg startet å ta til seg min form for kommunikasjon. Lære seg mitt språk, nærmest. Jeg setter pris på det, selv om det senker standaren på mystifisert og usammenhengende for min del. Likevel er det godt å kunne bli forstått.

En mild hopepine sprer seg langs oversiden av skallen min og hindrer tankebanene å optimalisere oppgavene foran meg fra tid til annen. Blodårene burde ha nok å arbeide med fra før av.

Å ha et sett bestående av nyaktig to ferdigheter er ikke helt verdens ende. Dessverre får du ikke velge de to ferdighetene selv.

Uansett. Ikke viktig. La meg tomle med småsyken min i fred, så skal jeg ikke forstyrre deg.