Mens vi snakker om drømmer...

...så begynner jeg å bli lei skjegget.

Nok om det.

I natt var jeg på kjøretur sammen med Robert Downey Jr. Han skulle selge båten sin for å kjøpe en bil, men han hadde nøklene til bilen allerede. Jeg skulle ønske jeg hadde lappen, sa jeg. Han smilte bak solbrillene sine og det neste jeg husker var at jeg satt bak rattet. I førersetet. Det måtte gå som det måtte gå når styringen gikk på joystick i høyre hånd, en slags mus i venstre og en rattlignende styringsmekanisme i midten jeg ikke fikk brukt så mye. Den gode nyheten var at ingen ble skadet (utenom bilen og diverse andre ting som skilt, rekkverk, vegger og veisperringer vi kjørte ned). Den dårlige nyheten var at det ble noen riper i lakken på det hvite kjøretøyet.

Klokken tikker og tikker.

Jeg må finne en passende bok jeg kan lese i 1860 med god samvittighet. Gjerne en som komplimenterer rollen også. Men hva?

You go, girl!

Fears that once controlled me

Don't let them in
Don't let them see
Conceal
Don't feel

Be the good girl
You always have to be

The wind is howling
Like this swirling storm inside
 
Wind and sky
Never make me cry

Turn away
Slam the door

Let it go

I don't care
What they're
Going to say

Let my storm
Rage on

No right
No wrong
No rules
For me

Here I stand
Storm raging on
Break the dawn
 
That perfect girl is gone
The past is in the past
Here I stand

Let it go

En dag for stille raseri

Etter en særdeles mislykket dag på jobben (merk, verken sykehus- eller helvetesvakt) har jeg frest inne i meg, kaldkvelt fiktive personer i hodet mitt og prosjektert mitt sinne til energi en kommende Sith verdig. Mai måned har vært fullbooket på alle mulige måter. Jeg gleder meg til juni.

Dusørjeger. Definitivt dusørjeger. Twi’lek dusørjeger. Berale.
La meg få fortelle deg om han ved en senere anledning. Men ikke nå.

Vest og lommeur er antrukket, det beste er at det faller meg så naturlig. Vurderer å la det bli en del av min daglige (Yeah, right!) klesstil. Kan hende det bare er en periode, men det har en sjarm jeg ikke helt kan komme over. Det, og det går en hettegenser langt over hodet. På tide å plassere den slags klær som kostyme. Nærmere femten år tok det meg å komme til dette punktet, så det er lov å være stolt av meg.

Den originale CSI er så langt den som har fenget meg best og mest av de tre. Og den har de beste karakterene. Etter min mening, selvsagt.

Etter et møte med hun som inlaiv kommer til å være min kone i sommer mistet vi begge litt begrepet tid og tog. Begge deler ble hentet inn igjen, selvfølgelig, men det er lenge, virkelig lenge siden jeg har hatt følelsen av at klokken har flydd når jeg har vært sammen med noen. Jeg kan ikke si at jeg har savnet det bevist, men på en måte har jeg glemt litt hvordan det var å bare prate, prate og prate og så oppdage at det med ett har blitt sent. Typisk, egentlig – å finne en sånn person når jeg skal sørover etter sommeren. For å er det offisielt.

Mørkets herre har vendt tilbake

Det tok nærmere tre år. Tre år. Og så var det tid for å vende tilbake igjen. Tilbake til natten. Tilbake til mørket.
Jeg kan ikke si har jeg har lengtet etter det, men jeg kan bemerke at jeg er langt mer komfortabel i denne døgnrytmen og arbeidssituasjonen enn de andre jeg har prøvd ut. Kanskje det sier noe om meg. Kanskje det kan forklare noen saker og ting. Kan hende jeg legger alt for mye i dette her.

Etter å ha ødelagt mitt siste sett med briller en stund tilbake har jeg funnet ut at det er linser som gir meg best mulig syn disse dager. Ja, det betyr at jeg må skaffe meg et nytt par. Synd. Jeg likte de jeg hadde allerede. På en annen side, så har jeg nå offisiell grunn til å dra til urmakeren som gav meg kortet sitt. Jeg vet allerede hvilken type stil jeg skal bevege meg innenfor, så det kan umulig ta så veldig lang tid å velge ut mine neste glassinnramninger, kan det vel? Meh, hvem er det jeg prøver å lure: det kommer til å ta en evighet…

Jeg har nå også funnet potensielt kostyme til Saves, Cotton and Arrogance, som heretter vil bli referert til som SCA, og gått litt vekk fra den planen å sjekke ut Andrew T. Wingfield (aka rollen jeg skal spille) som smugler i Star Wars-universet. Ideen var god, men karakterkonseptet blir kjedelig, historien vil ikke samsvare og jeg vil mest sannsynlig ende opp med å bli skuffet på flere måter. Nok om det.

Det er nå nesten gått litt over en måned siden jeg sist barberte ansiktet fullstendig. Frisert det, det har jeg gjort, stylet det litt, selvfølgelig. Poenget er at jeg nå har en månedslang skjeggvekst å skryte på meg. Og det verste er at det kler meg. Litt. I all sin sparsommelighet. Jeg synes det kan se litt slaskete ut, men ifølge folk jeg omgås får det meg til å minne om Jack Sparrow. Okei, så bra VET jeg at det ikke er, så jeg kan ikke si at jeg setter helt pris på komplementet, men takk likevel.

Grunnen til at jeg holder på med dette (Skal vi kalle det prosjektet?) er, selvfølgelig, en rolle. Ja, det er herr Wingfield det er snakk om.

Så, Østerrike vant. Ser ut som det kan skape en ny trend. Burde jeg finne frem en kjole og få noen til å ta bildet av meg før jeg selv tar skjegget? Muligens litt for mainstream for min smak, så stuntet vil ikke komme som et sjokk.

På en annen side, så kan dette føre til mer fokus på tvekjønnshet, blandet maskulinitet og femininitet og alt i grenselandet mellom. Og DET er noe vi setter stor pris på. Så sannsynligheten for at det skjer slik som undertegnede nå har proklamert er selvfølgelig lik null.

Scream and sugar?

Joy er en inspirasjon. Jeg skulle ønske jeg kunne stille meg bak den samme viljestyrken til prinsippene.

Dolkedronningens farvel

En era har endt. Jeg vet enda ikke hva jeg skal kalle den, bare at en person som har stått meg veldig nær de siste årene har vært en vesentlig del av mye i den. En styrke. En inspirasjon. Og en kilde til fantastisk sex. En venn, fortrolig og god. En kjæreste, varm og lidenskapelig. En parner som vil fungere som målestokk for alle som kommer etter og gjør at en forblir singel for resten av sitt liv fordi ingen andre kan fylle det tomrommet som er der.

Avtalen ble holdt. Nå skulle jeg ønske den ikke ble det.

Mellom skjegg og meditasjon

Det er en stund siden jeg merket at veien tilbake i skogen er kortere enn veien på vei inn i skogen. På en ukjent sti blir jeg som regel mer fokusert enn på en mer velkjent og tidligere tråkket opp. En viss melankoli er å spore i den tanken.

Så, Oslo Open Space 2014. Ett stykk fascinerende opplevelse. Første dagen var vi fem, dagen etter syv og pluss tre en dag etter det, så syv og fem igjen, og fire da jeg dro.En mer særegen gjeng skal det letes lenge etter. Det er for mange ulike personligheter til å beskrive og rettferdiggjøre, så jeg skal av respekt unngå haltende og upassende betegnelser til opplevelsen. Likevel burde jeg nevne individet jeg tildeler navnet Joy. En sterkt søkende sjel med overkomplisert bakgrunnshisorie (vedkommendes egne ord oversatt), av politisk hard (dog samtidig myk) overbevisning, særpreget egenlukt (behagelig, selvsagt) og et hår verdig en åttitalls puddelrocker. Ett stykk fascinerende vesen. Punktum.

Grunnen til at jeg dro var takket en laiver. Pur tilfeldighet, egentlig. Heldigvis.

En Zen-mester var til stedet og introduserte meg for formell trent meditasjon. Og massasje, som i Shiatsu. Wunderbart.

En kubbe faller i ovnen. En ubarbert person lener jeg over skriveblokken og fortsetter å skrive. Det er knapt med synlig vind utenfor. Stemmer, lyder, ikke lenger ukjente, preger oppholdsrommet. En krok, grå av sot, ligger på en avis foran ovnen. Våre veier krysses. En egoistisk handling etterfølger. Og igjen bekreftelsen som jeg allerede vet om. Et nærvær jeg ikke kan glemme henger over meg. Det er på tide at jeg innser det. Det er mange jeg har savnet og savner, men ikke på denne måten. Ikke slik som dette. En maske dekker mitt ansikt.

Vel tilbake etter hytta forsøker jeg å returnere til verden utenfor. Dessverre hindrer humør, minner og en royal av torner min tilbakekomst.

Nwûl tash.
Dzwol shâsotkun.
Shâsotjontû châtsatul nu tyûk.
Tyûkjontû châtatul nu midwan.
Midwanjontû châtsatul nu asha.
Ashajontû kotswinot itsu nuyak.
Wonoksh Qyâsik nun.

Jeg vil være seriøs.

Det jeg nå kommer til å fortelle, har faktisk hendt.

Sist lørdag var jeg hos Minx. Invitasjonen hadde vært til teselskap, korrekt antrekk og en stor porsjon galskap. Nesten som sist gang, altså.

Dessverre skulle det vise seg å være langt fra slik som sist gang.

Mitt kostyme var inspirert av spesialagent for FBI Dale Cooper, Twin Peaks, men resultatet ble mer lignende Albert Rosenfield. Likevel gikk jeg rundt med stor, hvit kopp til kaffe (som jeg ikke hadde kaffe i), FBI-solbriller (som jeg tok av og på hele tiden), et vinnende smil med bare en linse på venstre øye og gjorde thumb-up hele tiden: Dale Cooper-style. Mange andre var også der, få jeg kjente, mange jeg møtte for første gang. Flere hadde aldri vært hos Minx tidligere, så jeg fartet til busstopp og bussterminal flere ganger i løpet av kvelden, en gang helt frem til jernbanestasjonen i Døden By*. Gjester ble hentet og gjester ble fulgt til sine destinasjoner, når vi da ikke var samlet i små, samtalende grupper.

Så, under en av disse turene, løp jeg for å rekke en buss på vegne av de jeg fulgte. Dessverre rakk jeg ikke denne, jeg snublet. Og ble liggende. Pesende. Så kom de andre til og hjalp meg opp. Knærne sved og det var hull på buksebeina mine, men oppdraget skulle fortsatt utføres. Bussen var dratt, så da var det bare å snu og sette kursen mot toget. Vi kom frem, jeg forlot Minx’ gjester i god behold og returnerte til festlighetene, hvorpå jeg spurte Minx pent om å få låne en bukse og om å deretter sende Doktoren inn på badet. Doktoren kom, så mine knær og utførte sykepleierjobb. Dronningen var også der (Merk: må ikke forveksles med Dolkedronningen!), så en full rapport om ble gitt til tross for at jeg tydelig var i sjokktilstand og rablende delirisk, så Doktoren måtte oversette til hennes majestet for meg.

Senere på kvelden ble jeg også sminket som havmann. Denne sminken glemte jeg å fjerne før jeg la meg, så jeg vandret ned til hotellfrokost og fikk mange merkelige blikk, en del hevede øyebryn og kommentarer jeg ikke skal gjenta her. Jeg traff også en tidligere kollega av meg, Hero. Gjensynet foregikk gjennom solbriller og uten linser for min del, samt mer feilreplikkvekslet enn det burde ha vært. Etter hjemreisen brukte jeg resten av søndagen til å tusle rundt på Korriban sammen med en jeg enda ikke har funnet ut hva jeg skal kalle her.

Knærne plager meg fortsatt, helbredelse til tross. Trapper og sko har med ett blitt mye vanskeligere å håndtere og jeg har måttet bruke superlim for å få fikset brillene mine (de lå i lommen min på daværende tidspunkt og knakk i fallet på lørdag).

Jeg skal også få sjekket synet mitt denne uken.

*Dødens By er den byen i landet som dytter vekk sjelen din hvis du er der for lenge. Etter et kortere opphold kan sjelen din finne veien tilbake, men hvis det tar for lang tid risikerer du å miste den. En av teoriens opphavsmenn kommenterte med at jeg måte ha mye sjel fordi jeg alltid endte opp med dem uten. Jeg er fortsatt usikker på om han har helt rett, men jeg ser poenget hans i at jeg ønsker å dele av min sjel til andre som kanskje ikke har like mye.

En Fisk i mitt hav.

Så, Tim døde. Uventet. Og jeg har fått reagert.
Tror jeg.
En tilfeldighet, fulgt av et annet delvis tilfeldig månedsjubileum.
Det fikk meg tilbake til et sted jeg holdt meg unna. Det fikk vekk faren, de potensielle fallgruvene. En form for avreagering og skjelving på hendende som kan komme av mange ting. Å konfrontere sine redsler. På en måte. Og få bekreftet informasjonen som setter standarden for videre møter med nevnte person; Fisk.
Tim, enda en med et tidligere navn, to vidt motstridende følelser, begge på en gang i løpet av den tiende. Og hennes nærvær har effekt på meg. Og jeg har igjen klart å være den ubehagelige personen. Uten å forutse det. Selvsagt. Typisk meg.
Now I see the light.

Enda en grunn til å begynne å røyke.

Jeg skjelver, både på hender og venstre arm. Sittende på en barkrakk, skrivende i en sort, liten bok mens en bartender hvis historie om våre møter er både legendariske og episke forblir akoholbaserte.
Kortene mine er gjennomsiktige. I alle tilfeller er de synlige. Syrlige. Skadelige. Men jeg vil ikke gjøre noe som kan være ødeleggende.

Og midt i all denne selvmedlidenheten vil jeg presentere min sent (dog etterlengtede) Eliot Lefebvre. Den siste posten avsluttes, en blogg begynner. Ironisk.

Stoler du virkelig på løgner?

Jeg er min fars sønn. Dessverre.

Så, mye har hendt siden sist. Mye som har tatt mange følelser i prossessen. Som for eksempel en perfekt New England vær-inspirert dag med syn av blod og ikke-eksisterende varulver på agendaen. Et øyeblikk hvor Baba O'Riley beskriver livets situasjon matmessig. En bartenderhistorie uten valgfri fortsettelse. En mulig forklaring på nåværende status og potensielle effekter av krevende omveltning. En person som fortsatt venter på svar jeg enda ikke har orket å gi fra meg.

Av og til tror jeg at jeg liker på torturere meg selv, selv uten å nyte det.

Sally eller Veronica? Har du en anelse om hva jeg snakker om? La meg forklare. Sally er fiktiv. Veronica har vært, er og kan være. Veronica er ikke den samme. Sally forblir mystisk. Gir dette deg noen som helst form for forklaring? Det gjør det for meg.

Og på skjermen faller snøen langsomt ned...

En gang leste jeg om en som fant en pervers glede i å ødelegge seg selv. Å se kroppen forfalle. Og likevel elsker jeg fortsatt konseptet lojalitet. Ikke rart selvforaktelsen finner bolig i det som skulle vært noe mer. Men hva? Hva mer? Og hvordan? For å ikke snakke om hvorfor, hm?

Tre toner. Tre, små toner. Og en melankoli oppstår.

En patetisk, parasitisk tilværelse

Eventuelt et liv i melankoli, om du vil. Et mønster beskrevet best av agent Smith, the Matrix. Et virus. En organisme som ikke har en naturlig balanse å opprettholde. Meg.

Jeg er den som har parasitiske venneforhold. Jeg utnytter dem til det ikke er mer igjen å gi før jeg beveger meg til neste. Jeg blir oppslukt, følelsesmessig påvirket og altoppslukende av den andre personen. Jeg tar og tar, men gir intet eller lite tilbake. Og det tragiske ved denne åpenbaringen? Den er basert på historikk av forfalte vennskap. Kjærester. Potensielle livspartnere. Bak denne sannheten ligger det mørke tall. Knuste håp, knuste hjerter og knuste drømmer. Mine og andres.

Selv ikke det vi vil se på som godt, er ikke nødvendigvis det. En posjon vann kan redde eller drepe, alt ettersom. Teknisk sett er det mulig å bli vannforgiftet. Måtehold, med andre ord. Alt med måtehold. Og med det, resignert, aksepterer jeg denne sannheten om meg selv.

I accept, submit and withdraw. Then repeat.

Betatesting 101

Sørg for å ha god plass på maskinen til nedlastningen av betaversjonen.

Last ned det som skal lastes ned i god tid før betatesten er tilgjengelig.

Er det satt en annen tidssone enn din, regn om så du vet når du kan logge på.

Hvis mulig, hold hele helgen fri for avtaler og arbeid. Dette gjelder også hvis betatestingen ikke er en helg.

Sett av planlagt tid til søvn, mat og X på forhånd. Dette er svært viktig.

Prøv å holde det allerede oppsatte tidskjemaet vedrørende spising, soving og X. Noe avvik er forventet, men ikke overdriv.

Ikke bli grinete hvis du ikke kan logge på med det samme. Husk, det er mange som prøver å være først.

Om dette er din første betatesting, vær tålmodig og still med positivt, åpent sinn.

Ellers er det bare å nyte opplevelsen etter beste evne. For du har tross blitt plukket ut blant mange andre og er derfor egentlig ganske privilegert.

Dette er en historie som stammer fra en laiv for mer enn et par år tilbake. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte det var passende å dele den.

Først og fremst må vi dra tilbake i tid. En gang på 1700-tallet, litt usikkert helt presist når. Arrangørene tenkte at spillerne skulle bli inspirert av Pirates of the Caribbean, Brotherhood of the Wolf og Sleepy Hollow. Dessverre har jeg bare sett første og siste (Jeg leter fortsatt etter en link, okei?), men jeg går ut i fra at du får et bilde av tidsalderen, teknologien og settingen. For Broderskapet, som laiven så fint het, var en laiv litt utenom det vanlige. I alle fall for min del.

Vi befinner oss i Skottland, på vestkysten. Det er tåke, snart grålysning. Kanonskydd kan høres der ute på sjøen. Et skip nærmer seg land. Piratflagget er synlig flagrende. Tre skip med engelske flagg følger. Det første skipet er tydelig i fare for å falle fra hverandre. Robåter, fulle av pirater, ror inn mot land. Engelske kanoner skyter mot dem. Piratene når land. Det er flere av dem som ikke kommer så langt. Forgjeves samles piratene til et siste og forgjeves forsøk på overlevelse i kamp mot de kommende engelskmennene.
Med ett høres det et brøl fra skogen. Nedoveråsen ruller lyden av hat og raseri. Piratene stopper opp, uviss om hva som kan true dem fra mørke skygger under trærne. En engelsk båt når land, men manskapet får aldri satt føtter på skotsk jord, for piler har gjennomboret dem først.
Skogen våkner til liv.
Gaupeklanen har våknet til liv. Det springer ut tallløse folk fra trærne, alle sultne på engelsk blod. Med pil og bue, økser og spyd driver de båtene tilbake til skipene før en kanon fra klippen senker de flyktende rødjakkene ute på sjøen. Skipene forlater bukta. Piratene blir.
Festen som følger forblir legendarisk, både blant piratene og Gaupene.

Da laiven startet, var dette starten på et langvarig vennskap mellom Gaupeklanen og mannskapet ombord på Den Røde Skjøge (piratenes skip, ikke spør meg hvorfor) som fortsatt var ved godt like: de robbet Karibien og hadde en trygg havn i Skotttland hvor hele skipsbesetningen konstant var fulle mens vi (Gaupene) skulte dem, beskyttet dem, reparerte skipet deres etter beste evne og fikk vår del av byttet. Alt i alt en meget grei avtale. Den Røde Skjøge fungerte også som transport for Gaupedalens utvalgte til laiven, som foregikk i Tysklands dype skoger. Byttehandel: piratene fikk oss over sjøen, vi veiledet dem på land. Grei skuring, som en kan si.

...

Det er verd å merke seg at dette er bare en beretning av hva som hente. Sjørøverne fra Den Røde Skjøge forteller gjerne sin versjon hvis du bare får litt rom i dem og hva engelskmennene raporterte vedørende hendelsen... Vel, det er en helt annen historie.