Mørkets herre har vendt tilbake

Det tok nærmere tre år. Tre år. Og så var det tid for å vende tilbake igjen. Tilbake til natten. Tilbake til mørket.
Jeg kan ikke si har jeg har lengtet etter det, men jeg kan bemerke at jeg er langt mer komfortabel i denne døgnrytmen og arbeidssituasjonen enn de andre jeg har prøvd ut. Kanskje det sier noe om meg. Kanskje det kan forklare noen saker og ting. Kan hende jeg legger alt for mye i dette her.

Etter å ha ødelagt mitt siste sett med briller en stund tilbake har jeg funnet ut at det er linser som gir meg best mulig syn disse dager. Ja, det betyr at jeg må skaffe meg et nytt par. Synd. Jeg likte de jeg hadde allerede. På en annen side, så har jeg nå offisiell grunn til å dra til urmakeren som gav meg kortet sitt. Jeg vet allerede hvilken type stil jeg skal bevege meg innenfor, så det kan umulig ta så veldig lang tid å velge ut mine neste glassinnramninger, kan det vel? Meh, hvem er det jeg prøver å lure: det kommer til å ta en evighet…

Jeg har nå også funnet potensielt kostyme til Saves, Cotton and Arrogance, som heretter vil bli referert til som SCA, og gått litt vekk fra den planen å sjekke ut Andrew T. Wingfield (aka rollen jeg skal spille) som smugler i Star Wars-universet. Ideen var god, men karakterkonseptet blir kjedelig, historien vil ikke samsvare og jeg vil mest sannsynlig ende opp med å bli skuffet på flere måter. Nok om det.

Det er nå nesten gått litt over en måned siden jeg sist barberte ansiktet fullstendig. Frisert det, det har jeg gjort, stylet det litt, selvfølgelig. Poenget er at jeg nå har en månedslang skjeggvekst å skryte på meg. Og det verste er at det kler meg. Litt. I all sin sparsommelighet. Jeg synes det kan se litt slaskete ut, men ifølge folk jeg omgås får det meg til å minne om Jack Sparrow. Okei, så bra VET jeg at det ikke er, så jeg kan ikke si at jeg setter helt pris på komplementet, men takk likevel.

Grunnen til at jeg holder på med dette (Skal vi kalle det prosjektet?) er, selvfølgelig, en rolle. Ja, det er herr Wingfield det er snakk om.

Så, Østerrike vant. Ser ut som det kan skape en ny trend. Burde jeg finne frem en kjole og få noen til å ta bildet av meg før jeg selv tar skjegget? Muligens litt for mainstream for min smak, så stuntet vil ikke komme som et sjokk.

På en annen side, så kan dette føre til mer fokus på tvekjønnshet, blandet maskulinitet og femininitet og alt i grenselandet mellom. Og DET er noe vi setter stor pris på. Så sannsynligheten for at det skjer slik som undertegnede nå har proklamert er selvfølgelig lik null.

Scream and sugar?

Joy er en inspirasjon. Jeg skulle ønske jeg kunne stille meg bak den samme viljestyrken til prinsippene.