Det er ikke frykten for å gjøre det. Det er frykten for å bli avvist.
Bluesstemme hele lørdagen. En røst verdig Keith Richards og en stil hvis preg skrek New York. Dette var etter fredagsfesten hos Ronja, altså (noe som også forklarer stemmebåndets illebefinnende), med mennesker og dansing og mer alkohol enn beregnet. Menneskene var levende, selvsagt. Levende, unge og udødelige. Deilig å være ung av og til. Selv damen på nærmere nitti (jeg påsto hun ikke kunne være mer enn noe og sytti, noe hun så ut som også) sa hun hadde vært ”like ung som deg en gang”, noe jeg valgte å ta som chitchat fra hennes side mens vi ventet på datterens bil med tidshavet som eneste gjest. Joda, tross rulator var den eldre gardes representant klinkende klar, god noe døv (burde ikke klage, jeg har jo hørselproblemer selv), men veldig lett å finne en samtale med. Særlig når en står og venter med bare en time igjen til vakta er ferdig og du ikke har mye å gjøre ellers.
Hvor var jeg? Jo, forelskelse og jazzete snakking.
Jeg har blitt enormt glad i fysisk kontakt, og funnet ut hvilken stor tillit det er ved å vise nettopp dette. Det er et rent selvtillitskurs! Til alle dere som er villig til å gi meg en klem – dere aner ikke hva dere gjør for meg! Takk, takk, takk!
Forelskelse. Nei, det tror jeg ikke det er. Tross alt er jeg fornøyd med tingenes tilstand og stillstand som de er. Men hvilken garanti har jeg for at det holder seg? Ingen. Da er det bedre å nyte det her og nå.
Sommeren kommer snart. Våren griper landet etter ballene og tvinger grønt frem over det hele, hagemøbler dukker frem, det er for lyst til å se på filmer midt på dagen. Kort sagt, lyset har gitt seg hen til godheten, kreativiteten som sto i A-magasinet i Aftenposten fredag (hurra, jeg klarer meg!), Gorkij Park står på hyllen og venter på meg når jeg er over Tom Clancy’s Jack Ryan og hans siste eventyr. For eventyr er det når jeg åpner boken og forsvinner inn i en tid hvor Sovjetunionen, USA og alle andre faktorer fra den kalde krig, teknologi, hverdagsrealisme og den evigvarende skynde-seg-langsomt-fremover-stilen forfatteren vet jeg elsker så høyt.
Something’s getting in the way.
Britisk, ikke amerikansk. Men tipse kan de. Både herrefolket og franskmennene. Ikke dranskmennene.
Hvis det er noen jeg kan henvende meg til – takk for denne dagen.
PS – Stemmen har begynt å komme i normalt leie av det jeg klassifiserer som dyp egenrøst. Tenkte bare det ville være spennende å se om den overlever neste natt. DS.
