Fordi jeg er lei av å ha disse liggende i feeden min.

Derfor deler jeg dem med deg istedenfor.

QC nr. 1483.
QC nr. 2443.

Sandra and Woo, nr. 23.
Sandra and Woo, nr 213.
Sandra and Woo, nr. 381.
Sandra and Woo, nr. 382.

The Who - Who Are You?

Jeg har funnet min indre Timon!

Så, det hele startet for en uke siden. Jeg husker det godt. Det var en onsdag i Oslo. Det var laivpils, med både kjente og ukjente i mengden mennesker. Min dansepartner i skyggedansen og en av hans flere grunner til nåværende lykke ønsket å engasjere meg i forhold til en Disneylaiv. Personlig var jeg lettere skeptisk da jeg vet at det er langt flere enn meg som har et kjærere og nærere forhold til Disneyfilmene og derfor ville kaste seg hodestups og haleveis over denne muligheten til å være en av sine yndligskarakterer en hel helg sammen med andre som deler denne begeistringen. Nettopp av denne grunnen har jeg vært avventende i forhold til påmelding - det var liksom ikke helt min greie, følte jeg. Da vi så kom innpå tema (min skyggedanserpartners lykkepersonifisering er arrangør av denne laiven) ble jeg forsøkt, middels aggressivt, rekrutert som spiller. Etter litt forklarende ord og avklaring viste seg å ikke være helt det jeg hadde forestilt meg denne potensielle opplevelsen ville bli. De lurte på hvilken Disneyfigur jeg kunne tenke meg å være. Rafiki, foreslo jeg, til stor begeistring blant bordet. Etter litt om og men, frem og tilbake, ble en avtale gjort: En annen skeptiker ved vårt bord skulle melde seg på under to forutsetninger - jeg skulle også være med og vi skulle komme som tospannet Timon og Pumbaa. Som sagt, så gjort.

Etter dette (delvis) usannsynlige hendelsesforløpet har jeg ikke klart å få Timon ut av hodet. Jeg har søkt opp kostyme på nett og kommet frem til hva jeg skal ha på meg, funnet relevante sanger på youtube og sunget til flere av dem, studert kroppsspråk, ansiktsuttrykk og kopiert dem etter beste evne, planlagt dansenummer og allsang rundt et leirbål vi sikkert ikke kan ha innendørs, tenkt kosthold (insektsnacks skal medbringes) og matvaner. Men mest av alt har jeg latt meg blitt inspirert av gleden, positiviteten og pågangsmotet till karakteren. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg har funnet min egen indre Timon. Og det er egentlig overraskende fantastisk. Langt bedre enn å være Sith også.

Hakuna Matata, min venn. Hakuna Matata.

Fun fact: Jeg skrev dette etter ca tre timers søvn tre timer etter at jeg våknet og ikke fikk sove igjen.

Hvis livet er nådeløst, er mennesket med på å underbygge eller undergrave det?

Et filosofisk spørsmål som kommer av kombinasjonen gammel musikk og tilstedeværelelse på tog. Ikke et jeg kommer til å svare på selv, fordi jeg tror det er person, situasjon og ellers andre tilfeldigheter som spiller inn i ligningens betingelser. Likevel er jeg sikker på at jeg kan både være med på å gjøre det enten verre eller bedre, alt etter som omstendighetene. Dessverre. På en annen side, så betyr det at jeg kjenner meg selv, men også at jeg har forbedringspotensiale.

Nettet falt ned torsdag. Synd. Dette skulle vært tilgjengelig fra den niende. Min niende. Den niende. De ni.

Nettet er prisløst. Selv som barbar er en nødt til å annerkjenne denne sannheten, uansett språk og hula.

Så, jeg hadde en drøm...

En drøm som omhandler to jenter som er veldig glad i hverandre som bestemmer seg for å hjelpe en gutt. En av de to jentene fotograferer prosjektet og skriver en beskrivelse under hvert bilde. Denne gutten fungerer ikke helt på samme måte som de andre i skolesammenheng, han blir uthengt og finner seg ikke til rette. Jentene gjør sitt beste, men finner ut sammen med gutten at gutten ikke er sikker på om han skal forbli gutt. De tre befinner seg i en sosial samling av andre på samme alder for å snakke sammen. På dette tidspunktet kommer det en person bort, en gutt som er jente. H*n har langt, sort og krøllete hår og sier noe som hjelper gutten og gjør han trygg. De to jentene forstår og er støttende ovenfor gutten. Nå hopper vi litt frem i tid. En av jentene og gutten, nå delvis jente, rusler bortover langs ved lærerbordet og setter seg ned. Den andre av jentene tar bilder av situasjonen og skriver notater til hva som skal stå til de ulike bildene. Der legger de de to, en av jentene og gutten som vil bli jente, ut om hvem de skal snakke med: rektor, skolestyret og presse, alt for å få lærerne til å innse at de er nødt til å endre holdning og unnskylde seg for tidligere oppførsel vedrørende gutten som vil bli jente. Det hele fungerer og lærerne legger seg flate. Gutten som vil bli jente er nå sammen med h*n som gav råd tidligere. Jeg er ikke sikker på om de to jentene er sammen eller om de er bestevenninner. Og jeg har veldig lyst til å kjøpe denne boken. Hvorfor eksisterer ikke denne boken?

Hva som får underbevisstheten min til å komme frem til slike ting, er jeg usikker på. Drømmen fortsatte og omhandlet strand, båt, venting, løping fra bølger, løping på bord, sykkel, bacon i sushi og en gjeng på fire. En annen drøm jeg hadde var slik som dette: om påbegynt verdensherredømme fordi jeg var lillakappekledd vampyr som hadde sovet i mange hundre år som væske i en elv med mørk, dyp røst og magiske krefter som kom gjennom jordens hemmelige Stargate: planen var først å stille som britisk statsminister på veien som planetens enehersker, lære meg dette stedets historie underveis samt forhekse og true nok folk til å følge meg. Så hvorfor måtte det hele utvikle seg til laiviske regler og legostjerneskipjakt hvor "den onde" måtte selge sine kunnskaper og tjenester til menneskene for å overleve etter å ha gjort en dårlig forhåndsresearch over hvem som styrte galaksen på nåværende tidspunkt?

Jeg tror det kan ha noe med søvnmønsteret mitt å gjøre. De siste dagene har jeg sovet lenge og stått opp sent. Veldig sent. Og lagt meg enda senere. Behagelig har det vært, å sove med åpent vindu, uten vekkeklokke eller noen som vil ha tak i meg. Selvpålagt familieisolasjon.

Så, vi har kommet til dette...

Dessverre er det nettopp det vi har. Først strekker jeg venstreleggen før jeg har stått opp grunnet krampe, så klarer jeg å overanstrenge muskelsenene (Er det noe som egentlig heter muskelsener?) mellom høyre skulder og hals pga en dum plassering av mobilladeren min. Nei, dette er ikke en klage etter sympati, men ment som en statusrapport. På en måte.

Sist gang jeg snublet over en webtegnesterie fra -03 endte jeg med å legge inn mange linker i flere innlegg. Da jeg nå har forstått hvor upraktisk og mindre gjennomtenkt dette var fra min side, skal jeg gjøre mitt beste for å unngå denne fallgruven denne gangen. Derfor skal jeg kjapt (unngå å) forklare konseptet QC.
Klar? Okei, her tre sykker jeg finner meget humoristiske (kan ha mye med at jeg ikke er i det musikalske nivået som forventes av seriens lesere):
Nr. 720.
Nr. 897.
Og nr. 1425.
Ferdig for denne gangen.

Jeg har også hatt planer om å introdusere en annen internettskriver en god stund nå, men det får bli en annen gang.
Gratulerer hvis du allerede vet hvem det er.

Hiding behind a wall made ​​of pens

Å, hei. Lenge siden. Takk for sist. Så… eh, planer for tiden? Type nå? Okei, men det passer jo bra, for jeg har også tid nå. La oss ta en kopp digital kaffe.

Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg har vært fraværende. Ja, det har blitt påpekt. Nei, jeg har ikke tenkt å komme med en lang og kronglete unnskyldning heller. Stryk det, jeg kommer ikke til å unnskylde meg i det hele tatt! Og nå som vi har fått det ut av verden, kan returnere til det som faktisk er litt mer vesentlig her.

Så, jeg har blitt mer enn bare litt hekta på SWTOR. Ja, jeg har selvsagt gått fullstendig over bord med mine spillbare, vel, la oss kalle dem personer, karakterutvikling, bakgrunnshistorier, relasjoner og navngivning. En rollespillerarrangørs våte drøm, altså. Av mine favoritter (eventuelt de jeg ikke har slettet og laget på ny x antall ganger) er det mitt hjertebarn: Berale, en skrupuløs dusørjeger med ondskapsfulle tendenser (hankjønn, twilek). Norcia, en gal Sith med en forkjærlighet for lyn og tortur (hunkjønn, menneske). Kerni, ett sympatisk og medfølende Jedi-prakteksempel (hunkjønn, menneske).

Videre er det noen jeg har måttet starte om igjen, men som jeg nå tror har kommet til rette: Xarlderth, en født blind Sith med (til Sith å være) samvittighet av ikke-menneskelig oppprinnelse (hankjønn, miraluka). Urthewour, en rødhudet og sann fullblods (beklager HP-referansen, men det er det beste oversettelsesbare ordet) Sith med innsnevret eliteholdning (hankjønn, fullblods Sith). D’amar, fanatisk Imperialistisk patriot og hemmeligstemplet etterretningsoffiser (hankjønn, menneske). Til sist er det Thok’ir, en ung og hatefull elev ved akademiet på Korriban (hunkjønn, menneske). Ser vi et mønster her? Muligens mer enn bare ett også?

Regnet faller og mine tanker vandrer av sted til den alternative versjonen av White Christmas, dvs White Woman (Referanse: Scary Movie 2. Faktisk skrev jeg selv denne sangen ved en tidligere anledning (mest for å bare ha gjort det, men likevel). Og nei, jeg kommer ikke til å legge ut den her nå.), så det er lov til å le. Høyt. FYI, LOL betyr ikke lots of love.

Darkness rises when silence dies

En historieforteller som ikke kan fortelle sin egen historie er ikke en historieforteller. Selvsagt skal ikke alltid alt nevnes og utbroderes, men det er fortsatt forventet, om ikke annet av meg selv, å kunne fortelle sin egen historie. Dessverre er sannheten at jeg har nedprioritert dette i svært lang tid, både i forhold til Internett og standardisert tid.

En historieforteller burde kunne huske historien sin og legge til fortsettelsen etter hvert som den utspiller seg. Nå har det seg slik at jeg ikke alltid er like flink til å huske det som har hendt, men jeg skal prøve å gi en kort beskrivelse av disse mine siste to måneder.

Jeg har ikke vært på noen form for laiv.
Jeg har måttet avlyse min deltagelse på noen arrangementer jeg skulle ønske jeg kunne vært med på.
Jeg har fått en mer utdypet innsikt vedrørende privat arena hos flere av mine gode venner.
Jeg har en del å gjøre i forhold til jobben. Jeg har funnet ut at det er mulig å være leser av mine Internettskriblerier med smarttelefon og blitt tilfreds med nettopp det.
Jeg har oppdaget Project Free TV (Og i den anledning kan det også nevnes at jeg har sett de fire første sesongene av the Community ((som min nye romkammerat anbefalte meg)) da sesong fem har ikke begynt helt enda, men likevel, hurra!).
Jeg har fått ett depresjonstilbakefall og har som følge av det vært mindre tilgjengelig, både for meg selv og andre.

Jeg vil fortsette å skrive, det kan jeg love meg selv. Likevel vet jeg ikke når neste gang mine skrevne ord blir lagt ut for lesning neste gang. Du er velkommen tilbake ved en senere anledning.

"I also live in a basement. Just wish I knew who's house this was..."

Sitatet er ment ironisk, både om folk som bor i kjellere og gamere, samt gamere som bor i kjellere. Ja, jeg bor i en kjeller. Ja, jeg er en gamer. Nei, jeg har ikke sett på Jay Leno, men jeg tenkte jeg skulle sjekke ut hva alt oppstyret var (link under) før jeg uttalte meg mer om hans forsøk på humor.

Og jeg tror det hele var litt vel overdrevet fra folk som skriver rasende innlegg på nettet.

 

Fall Out 3 Movie

World War Z

Boka var bedre.

Ikke det at jeg har sett filmen enda. Usikker på om jeg burde dele opplevelsen med noen eller ikke. Okei, forfatteren ønsket seg Brad Pitt i en eller annen rolle, så han er nok fornøyd. Forhåpentlig. Traileren var også rimelig skremmende. Soundtracket gav meg frysninger. Men for George A. Romero’s skyld, ikke la dem ta for mange kunstneriske friheter når det kommer til originalmaterialet (jeg skal tross alt sove etterpå)! Tittelsitatet ble med ett ganske mye mer dystert og apokalyptisk.

måneden han som fikk meg til å føle meg som en hobbitt flyttet ut

Eller Kaptein Kosedyr, som jeg tenkte å kalle han.

Uansett, poenget er at han nå har emigrert til hovedstaden sammen med kjæresten. Hans kjæreste, ikke min, altså. Det gjør det lettere av to grunner. For de første, så er det ingen som opptar den tittelen i mitt liv. For det andre, så har det konseptet dramatisk potensialet av såpeoperaformat. Og siden verken han eller jeg setter pris på slik drama, er det kanskje det beste også. Det jeg prøver å si, er at jeg kommer til å savne han. Litt snurt for at jeg aldri fikk sendt han en slik en*(1:28), selvsagt.

En hyggelig person mindre i nærområdet. Enda en vi mister til urbaniseringen. Nok et par som skal skrubbe albuer og såret stolthet. Ønsker dem all lykke til. Ikke det at det trengs, det jeg har sett av deres samhold har vært både eksemplarisk og behagelig. Min konklusjon er at jeg har mangelfull data på området og derfor egentlig ikke kan uttale meg i det hele tatt. Noe som kan forklare lykkeønskningen fra min side, med andre ord.

Kommandør, ikke kaptein. Som fra Command and Conquer-seriene.

Like sørgelig som de økonomiske og sosiale forskjellene.

Månefisk.

*Two days ago I received a text from my roommate saying, "When you walk into the room don't freak out, I've goot it under control."
#thatsmyroommate

Struck by the holy hand grenade. Twice.

Hva jeg nå kommer til å beskrive er et forsøk på å forklare hendelser fra de siste to ukene.

"Min mysterinne, Dolkedronningen samt en (og jeg beklager ordvalget på det sterkeste) himmelsk skapning. Takket være sistnevnte er jeg nå eier av noe jeg ikke trodde jeg skulle ha på en stund. Personlig utvikling FTW, eh?

Nå har jeg to personer jeg har lyst til å møte igjen etter at jeg dør. Den ene er en kelner jeg traff i Praha, den andre er en, vel, jeg vet ikke helt hva den tekniske eller korrekte betegnelsen av yrket er, så jeg velger å definere det som medhjelper. Om jeg treffer en eller begge av dem etter å ha forlatt dette livet, så vet jeg med sikkerhet at jeg har kommet til et deilig sted. Et deilig sted.

Ærlighet er viktig. Klarhet og tydelighet er også det. Det er menneskelig å feile. Ikke se på meg, jeg er langt fra feilfri, det innrømmer jeg gladelig. Likevel, det endrer ikke surheten når oppdraget forandrer seg til en annen vanskelighetsgrad underveis. Men, det er begrenset hva som faktisk kan gjøres med det. La oss heller være ansvarlige og akseptere det som har hendt, prøve å unnlate skyldsspørsmålet, eventuelt ha en tilgivelse klar hvis skyldsspørsmålet må besvares og fortsette med det opprinnelige målet til tross for den utfordringen som ble lagt til. Starfleet ville vært stolt av meg, men stoltere hvis dette hadde vært min første og eneste reaksjon. På en annen side, jeg er også menneskelig."

Jeg vet at dette kan virke mer enn bare litt unnvikende og mystifistisk, men jeg kan forsikre deg, det er selve hensikten. Til å mislike konseptet om å skrive for en elite er jeg redd det er nettopp det mine ord er - forståelige nok for den som er innvidd. Og det, er jeg redd, er noe jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å beklage.

On his travel, come fly with me

Sushi. Dette var ikke måten jeg tenkte jeg skulle starte på, men det fungerer like bra som
"Captain Benjamin Sisko sat looking out the window..." eller... vel, noe lignende.

Jeg tenkte jeg skulle si pip. Gi et livstegn eller noe sånt. Uansett hvor lite eller manglende informativt det enn måtte være.

Piano. Jazz. Brian. Sax. Det er altså saksofon, ikke sex feilskrevet, bare så du vet det.

En times lang økt av prating, hovedsakelig uavbrutt. En tekst skrevet på en tid på døgnet hvor zombiesyndromet skulle vært i full sving. Takket være Vic Fontaine er ikke dette tilfelle. Jeg vet ikke om dette kommer til å endre seg siden jeg nå påpeker det.

Er livet en holosuite eller et holodekk? En illusjon, umerkbar før en er sikker på det. Som støv, gammelt støv. Støv som ar opp plass på tastaturet ditt. Støv som befinner seg på pulten din. Støv i sengen din. Støv. På alle andre steder enn på hjernen din. Støv. Et lite ord, egentlig. Så ubetydelig.

En knust glassflaske mot stupen din. Don Sitra's ordre. Skingrende latter. Skremt. Men ikke i kveld. I kveld er det nok med fantasien, selve tanken om det. Ikke mer. Ikke mindre. Men ikke i kveld.

Kyss glassflasken. Kyss glassflasken farvel. Farvel. Stjernenatt. Bryllupsreise. Langt vekk. Borte. Aruba. Eller lignende. Betyr egentlig ikke noe som helst. Tankesprang, bare.

Stoppe nå. Gjort nok for denne gangen. Ja.

Lev lenge. Lev vel.
Fred og langt liv.
/salute

Å skrive er som oftest en ensom prosess.

Å fortelle er ikke nødvendigvis det. Som forteller har du gjerne noen å forholde deg til. Når du skriver har du også noen å forholde deg til. Forskjeller og ulikheter mellom de to kan diskuteres en annen gang. Nå er det noe annet jeg ønsker å fortelle.

For noen dager siden opplevde jeg noe jeg vil si var uhyggelig. Hva det var kan jeg ikke forklare, siden jeg selv ikke helt vet hva det var, men jeg kan beskrive hva det var som hendte.

Tidligere denne uken har jeg opplevd redsel.

Det hele startet for lenge siden - gradvis, men ikke økende. Jeg hørte lyder av andre personer i huset og reagerte negativt på dette. Jeg ble urolig hvis det var for stille og måtte kikke meg rundt fra tid til annen. Det at jeg bor under bakken og at det av og til dukker opp insekter på veggene mine kan ha noe med saken å gjøre, men det er nok ikke utelukkende derfor. Særlig om nettene når jeg har kommet hjem fra jobb og satt meg ned for å slappe av - å gire ned før en går til sengs er det nok flere enn meg som gjør.

Så, en kveld for ikke så lenge siden, innså jeg med ett at zombiene kom for å ta meg.

Det var helt logisk, helt forståelig og helt troverdig at dette hendte. Apokalypsen hadde hendt og jeg hadde bare ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke ha bena på gulvet i frykt for at de kunne bli grepet. Jeg måtte ha lyset på for å kunne se etter bevegelser i rommet. Jeg låste døren. Jeg satt oppe og ventet til det ble lyst ute så jeg kunne legge meg. Det skal nevnes at jeg fortsatt var redd og at det langt fra var noe jeg har lyst til å gjenta igjen, men jeg klarte det. Jeg sovnet.

Mens jeg satt oppe fikk jeg behov for å brått se meg om, hurtig og uten forbredelser. Dette var for å overraske de, dem eller det som snek seg innpå meg. Selvfølgelig fant jeg aldri noen, men det hindret meg ikke i å måtte gjøre det samme om igjen. Og om igjen. Og om igjen.

Jeg husker ikke om det var neste dag eller to dager senere da det samme hendte igjen. Jeg var på jobb og nærmet meg slutten av skiftet mitt da en av de jeg bor sammen med prøvde å ringe meg. Siden jeg var på vakt, kunne jeg ikke svare, bare observere at han ringte meg hele tre ganger. Dette er en person jeg ytterst sjelden telefonerer med, så jeg tolket dette i verste mening - noe var på ferde hjemme og han ville advare meg. Dessverre hjalp ikke dette meg i å vite hva det var jeg skulle forbrede meg på å møte når jeg kom hjem. En kvalme la seg i den nederste delen av magen min og forble der til jeg gikk av vakt. Jeg trasket oppover bakken langs bilveien med denne gruende følelsen av at noe var galt - noen eller noe ventet på meg når jeg kom frem. Det var så ille at jeg ringte en jeg visste var våken på dette tidspunktet ca ti minutter før jeg ankom huset for å snakke om noe annet i et forsøk på å koble av. Det hjalp også, til en viss grad.

Jeg kom til gaten der jeg svinger av. Det er den samme gaten huset mitt ligger i. På vei mot meg kom det en politibil. Dette var nok til å få redselen til å blusse opp igjen - de hadde selvsagt vært hjemme hos meg, det var dette han jeg bor sammen med ville advare meg om, politiet ville ha tak i meg, og nå hadde de noen som ventet på meg når jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at jeg kaldsvettet, men det kan hende at det ikke var så langt unna.

Så kom jeg hjem. Jeg låste meg inn. Ingen spor av noen som ventet på meg. Ingenting utenom det normale. Likevel kunne jeg ikke kaste av meg denne følelsen av frykt, at noe var galt, at noen var ute etter meg. Jeg ville bare flykte. Vekk, bort, langt vekk fra alt det som fikk meg til å føle denne angsten.

Tiden gikk og klokken ble tre. Frem til den tid hadde det ikke vært like ille som sist gang, men ubehagelig nok i seg selv. Jeg skrev ned en melding og ba om hjelp før jeg sendte den til en jeg håpet kunne hjelpe. Det hjalp nok til at jeg kunne legge meg.

Av og til hjelper det å skrive. Du ender med å sette ord på følelser og forklare hva som har hendt så andre kan forstå. Jeg vet ikke hva du synes om denne fortellingen. For å være ærlig bryr jeg meg egentlig ikke heller. Det var ikke hensikten min å dele den med deg, men du er velkommen til å mene noe om den. For når du skal fortelle noe, så lønner det seg å ha noen som kan høre på hva du har å si.

Jeg skriver, altså er jeg.